Mysteriet bak telefonkioskene

Hvordan i all verden havnet to røde telefonkiosker utenfor sjømannskirkene i New York og Singapore?

Denne reportasjen er hentet fra Hjem nr. 6/2015

På takterrassen til Sjømannskirken i New York står en sliten, velbrukt miniatyrskyskraper i rødt. Mer enn én gang har norske turister forvillet seg inn i metallboksen i håp om å få ringt hjem til sine kjære. Men telefonrøret og myntautomaten er byttet ut med hageredskaper og blomsterjord, og slukøret må turistene legge kronestykkene tilbake i lommen og ta opp mobiltelefonen. 

Utenfor den hvitkalkede Sjømannskirken i Singapore står det også en gammel, rød fargeklatt. I årevis har telefonkiosken vært et yndig fotoobjekt for nordmenn langt hjemmefra. Inni, på veggen over den tomme telefonkatalog-benken, har noen skriblet «Jeg elsker deg» med svart tusj. Men summetonen har for lengst forstummet.

Ikke til salgs

Den første telefonkiosken så dagens lys i 1933 på Amerikalinjens kai i Oslo. På det meste var det over 6000 slike kiosker spredt rundt om i kongeriket Norge. Nå er det bare 100 igjen. Fasttelefon, mobiltelefon og Skype har gjort det som en gang var landets viktigste kommunikasjonskanal, overflødig. De gjenværende kioskene er vernet, og redusert til turistattraksjoner og arkitektoniske minner fra en svunnen tid. Men eksemplarene i New York og Singapore finnes verken på Riksantikvarens eller Telemuseets lister.

– Dette var helt nytt for meg, utbryter Laila Andersen, fagansvarlig for Telenor kulturarv, da hun får høre at det finnes to helnorske telefonkiosker i utlandet.

– Telenor verken selger eller gir bort telefonkiosker. De som ble tatt ut av tjeneste ble enten kondemnert eller brukt som reservedeler til de eksisterende kioskene.

Teleselskapet gjorde riktignok et unntak under TV-aksjonen i 2013. Da ble en gammel telefonkiosk auksjonert bort til en mann fra Lillehammer for hele 192 500 kroner.

Andersen er usikker på hvordan de to telefonkioskene kom i Sjømannskirkens eie, men etter å ha summet seg kommer hun opp med en teori:

– Noen kiosker som skulle fjernes ble gitt bort til privatpersoner mot at de flyttet dem. Det var nok litt for liten kontroll på dette på 1980- og 90-tallet, kanskje det var slik Sjømannskirken fikk sine to?

Én mann

– Jeg aner ikke når eller hvordan telefonkiosken havnet her. Det er et lite mysterium, svarer sjømannsprest Margareth Glad på telefon fra New York.

– Jeg har hørt historien, men husker ikke alle detaljene, skriver kollega Kristian Kvalem på e-post fra Singapore.

– Men jeg vet hvem du bør ringe!

Navnet som dukker opp på skjermen er Terje Vigsnes; vaktmester og assistent ved sjømannskirkene i både New York og Singapore i perioden 1986 til 1998.

– Telefonkioskene, ja, ler Vigsnes da han ringer opp igjen etter flere ubesvarte anrop.

– Da må vi helt tilbake til 1989. På den tiden var jo Sjømannskirken et sted nordmenn ofte dro for å ringe hjem til Norge. Vi hadde til og med en egen bokhylle med telefonkataloger for hele landet.

En dag var det bryllup i kirken. Brudgommen, som var ansatt i Gule Sider ville låne kirketelefonen for å fortelle den store nyheten.

– Etterpå sa jeg på spøk at vi gjerne skulle hatt en telefonkiosk hvor vi kunne oppbevare alle telefonkatalogene, sier Vigsnes.

Brudeparet dro hjem, men noen måneder senere fikk Sjømannskirken i New York telefon fra Sjømannskirken i Baltimore: En stor, rektangulær gave var ankommet havnen, fraktet over Atlanterhavet med M/S Falcon, som gikk i fast rute mellom Norge og USA.

Fra entré til tak

Daværende sjømannsprest, Reidar Strand, og kirkens altmuligmann Knut Førre, satte seg i kirkebussen og kjørte til Baltimore. Men telefonkiosken var mye større og tyngre enn de hadde regnet med. Den veide over 300 kilo og var to og en halv meter høy. Etter mye slit og svette fikk de klenodiet inn i bussen og dro tilbake til New York, med overvekt.

Da den nye sjømannskirken på Manhattan ble innviet i 1992, ble telefonkiosken plassert i entréen som en påminnelse om å opprettholde kontakten med familie og venner i Norge.

– Vi fikk tak i en telefonkort-automat som vi plasserte inni boksen. Det var veldig populært blant sjøfolkene og de mange au pair-jentene i byen, forteller Vigsnes.

Etter tre års tjeneste ble kiosken flyttet opp på kirkens takterrasse. Hvordan den havnet der, vet Eivind O. Langeland, som overtok som vaktmester i New York da Terje Vigsnes flyttet til Singapore.

– Telefonkiosken tok litt for stor plass nede i entreen og jeg tenkte at den ville ta seg bedre ut i dagslys. Jeg tok drillen fatt, demonterte kiosken, laget nytt tak og skrudde den sammen igjen med karosseriskruer oppe på taket, forteller Langeland.

Her fikk telefonkiosken nytt liv.

– Jeg dyrket både tomater og agurker inni den, til glede for både små og store. Telefonkiosken i The Big Apple fungerte veldig bra som drivhus!

Fra Førde til Østen

Samme år, 1528 mil unna, satt Terje Vigsnes i Singapore og drakk kaffe med Torolv Djupvik, som var på reise i Asia.

– Av en eller annen grunn kom vi inn på historien om den norske telefonkiosken i New York. Det var jo et litt vilt påfunn, minnes Vigsnes.

Men Djupvik mente Sjømannskirken i Singapore ikke kunne være dårligere enn New York. Hjemme i Norge tok han kontakt med sin gode venn Gunstein Fidjestøl, som hadde en ledende stilling i Telenor i Førde.  

– Jeg ble ganske overrasket da en lastebil noen måneder senere parkerte utenfor kirken, ler Vigsnes.

På planet bak lå en rød telefonkiosk som hadde blitt fraktet hele veien fra Norge til Østen med et rederiets Wilhelmsens linjeskip. Ingen forklaring eller faktura var vedlagt.

Kiosken ble plassert rett ved inngangsdøren til kirken, og der står den fortsatt.

– På grunn av varmen måtte vi installere en vifte inni boksen, og i mange år kunne tilreisende ringe gratis hjem via en såkalt IP-telefon. Det var en stor suksess, sier Terje Vigsnes og kommer med et lite hjertesukk før han legger på røret.

– Nå som telefonkioskenes storhetstid er forbi er jeg litt usikker på om jeg skal ta æren, eller skylden, for at disse klenodiene opptar så mye av kirkenes plass i Singapore og New York. Men en god historie har det i alle fall blitt.

Denne reportasjen er hentet fra Hjem nr. 6/2015.