Fotballpresten

Denne reportasjen sto første gang på trykk i Hjem 5/22.

Hvis vi gjør et Google-søk på «Sverre Eika» er det første treffet et minneord publisert i tidsskriftet til Den norske legeforening. Eika døde brått og uventet i 2021, bare 55 år gammel. Han var kjent som «De narkomanes lege», en som hjalp de som falt utenfor alle hjelpetilbud.

For ordens skyld, denne artikkelen handler ikke om legen Sverre Eika, men om hans bestefar med samme navn. Lenger nede i trefflisten finner vi nemlig fotballspilleren og presten Sverre Eika.

Lysluggen fra Skien ble kjent som en driblesterk forsvarsspiller på Odd og Lyn. Sverre Eika rakk dessuten å spille et par kamper med flagget på brystet før han meldte overgang til presteyrket. Han fikk etter hvert kallenavnet «Fotballpresten». Det er neppe en særlig oppsiktsvekkende merkelapp å få i våre dager, men i Eika sin tid var det annerledes.

«En teolog som spilte fotball, det var, heldigvis vil mange si, noe helt nytt», for å bruke hans egne ord.

Tro og uro

Året var 1918. Første verdenskrig var i sluttfasen, spanskesyken herjet og striden mellom de konservative og liberale fløyene i Den norske kirke tilspisset seg.

Det var under disse alvorstunge omstendighetene Sverre Eika noe famlende tok fatt på teologistudiene ved Universitetet i Kristiania. Fotball ble 19-åringens måte å koble av på. Men han fant likevel ikke helt roen.

«Kan fotball og fremtidig prestetjeneste gå sammen?», spurte Eika seg selv.

Etter mange omganger med dårlig samvittighet og grubling fikk han svaret han trengte: «Det går an å drive med konkurranseidrett bare man samtidig kjenner kristendommen som en meget større verdi, slik at man med glede slipper det som må slippes, når den tid er inne».

I 1924 var tiden inne. Etter kampen mellom Lyn og Brann 1. mai, la Eika opp som aktiv fotballspiller. En måned senere fullførte han teologistudiet. Det var prest han skulle bli.

Bibel og ball

I Store norske leksikon omtales Sverre Eika som «… den kjente fotballspilleren som ble en legendarisk prest blant hvalfangere i Sørishavet, sjøfolk i Buenos Aires og norske jagerflygere i Storbritannia og på kontinentet under den annen verdenskrig».

Det hører også med til historien at Eika allerede i 1927 ble ansatt som sjømannsprest i Manchester og Liverpool. To år senere ble han anmodet om å dra til Sør-Georgia, en viktig base for norsk hvalfangst i Antarktis. Og det var der Eika forsto at bibel og ball, i den rekkefølgen, kunne spille på lag.  

For i det barske hvalfanger-miljøet var interessen for Guds ord heller laber. Men ryktet om den nye prestens fortid som fotballspiller, spredte seg som ild i tørt hauggress fra den ene fangststasjonen til den andre. Oppmøtet på den første gudstjenesten var upåklagelig. Mange var nysgjerrige på om en landslagsspiller kunne preke. Det kunne Eika, og de skjønte raskt at sjømannspresten ikke bare hadde en genuin interesse for Gud, men også for sine medmennesker.

I en tilværelse preget av lange og tunge arbeidsdager, ble fotball en viktig fritidsaktivitet for hvalfangerne. Det ble anlagt fotballbaner rundt omkring på øya, og Eika gikk selv i spissen for dette dugnadsarbeidet. Sjømannspresten var mer opptatt av hva han kunne utrette gjennom vennskap og samhold i hverdagen, enn hvor mange som kom til søndagsgudstjenesten. Samtidig erfarte Eika at når han ble med hvalfangerne på banen, ble de med ham i kirken.  

Legendens etterfølger

I 1931 kom hvalfangst-industrien i en dyp krise. Da sesongen var over, ble flere av fangststasjonene nedlagt. Sverre Eika ble den siste sjømannspresten på Sør-Georgia.

Like før han forlot øya tikket det inn et telegram fra hovedkontoret i Bergen: «Reis til Buenos Aires og løs av Johan Nielsen». Eika ble ikke særlig begeistret over beskjeden. For det første hadde han gledet seg til norsk sommer. For det andre visste han at det ville bli vanskelig å vikariere for sjømannspresten med stor S.

Motvillig satte Eika kursen for Buenos Aires. På kaia sto, selvfølgelig, Johan Nielsen og ventet.

«Slik ser han altså ut (…) Han er en legende i levende live. Det er han vi andre sjømannsprester blir målt etter og prøvd på», skrev Eika i sine memoarer.

Vikariatet i den argentinske havnebyen ble til 15 år, bare avbrutt av et kort opphold ved Sjømannskirken i Philadelphia. I Buenos Aires var det travle dager med en voksende norsk koloni og mange skipsanløp. Eika satte i gang en rekke velferdstiltak, blant annet fotballkamper mellom skipsmannskaper. Over alt ble han tatt godt imot, selv om enkelte også her hadde mer bruk for å snakke om fotball enn om Gud.

Det bekymret ikke Eika. Men i et intervju med Aftenposten, i 1936, da fotballspørsmålene ble i overkant mange, fikk journalisten klar beskjed: «Men skriv nå ikke for meget om sporten min! Jeg er sjømannsprest – glem ikke det!»

Året etter ville Adresseavisen vite hva han syntes om merkelappen «Fotballpresten».

«Dette med sporten har ikke stått mitt arbeide i veien. Hadde det gjort det hadde jeg sluppet den for lenge siden», svarte Eika.

Blikk for den ene

I boka «Under mange stjernehimler» beskrev Sverre Eika det å bli sjømannsprest i ung alder som å bli brutalt revet ut av alt som het kontortenkning og embetebevissthet. Her formulerte han også det som ble karakteristisk for hans liv og virke:   

«En sjømannsprest møter mange mennesker. Han har mange samvær med mange sjøfolk og går på mange skipsbesøk (…) Da gjelder det at båten blir den ene båten. Og når jeg går opp landgangen og skal hilse på alle, så gjelder det å nå fram til den enkelte. På leseværelset håper vi å treffe mange, og samtidig må oppgaven være å hilse på hver av dem som om han er den ene».

Gleden over å kunne vise omsorg og omtanke for den enkelte, slik Jesus gjorde i sin tid, var drivkraften hans. «Kirkestriden», som skapte harde fronter hjemme i Norge, brukte Eika lite tid og krefter på.

«Jeg har aldri kunnet begripe at kolleger kunne være så sikre, så påståelige, så – ferdige. Jeg må karakterisere meg selv som alltid letende, søkende, spørrende og undrende».

Krig og hjemkomst

Da andre verdenskrig brøt ut var Sverre Eika i Buenos Aires. Her tok han imot torpederte sjøfolk, samtidig som han organiserte den norske kolonien i byen til innsats gjennom Norgeshjelpen. Men Eika kjente på en sterk uro. Han måtte gjøre mer. I 1943 dro han derfor til Storbritannia for å avlaste slitne kolleger ved sjømannskirkene i Liverpool og London. Året etter ble Eika bedt om å være feltprest for Det norske flyvåpenet, og han fulgte dem til stadig nye flyplasser på kontinentet, helt til freden i Europa var vunnet.

Eika returnerte til Sør-Amerika med opplevelser han aldri skulle glemme. I Buenos Aires gjenopptok han arbeidet ved Sjømannskirken. Her ventet også hans kone, Astri, som han hadde giftet seg med i 1934, og barna Clas og Tor, som han ikke hadde sett på to år.

I 1946 flyttet familien hjem til Norge, hvor Eika begynte som sogneprest i Oslo. Bortsett fra et hjerteinfarkt som satte ham på sidelinjen i 1965, fortsatte han i tjenesten, også etter at han gikk av med pensjon.

Før hver preken kunne det virke som om Eika hadde kjempet med både bibeltekstene og Gud. Kamper som trolig kostet ham langt mer enn de kreftene han hadde lagt igjen på gressmatta. Som sjømannsprest hadde han lært at bare ekte ord nådde fram. Kirkegjengerne skulle slippe å høre «søtladent nonsens» og lettvinte løsninger fra prekestolen.

Gudstjenesten i Ullern kirke, 21. mars 1971, ble hans siste. Midt under prekenen fikk han et illebefinnende og ble fraktet til sykehus. To måneder senere døde Sverre Eika, 71 år gammel.

Sjelesørger og brobygger

Sverre Eika satte dype spor på sin ferd gjennom livet, både med og uten fotballsko. I begravelsen ble det tegnet et bilde av en samvittighetsfull sjelesørger, en handlekraftig prest, og ikke minst, en viktig brobygger mellom kirke og idrett.

Attesten fra Jørgen Juve, Norges mestscorende landslagsspiller gjennom tidende, ble en bekreftelse på alt dette:

«Jeg tror en hel del av hemmeligheten ved Sverre Eikas betydelige sjarm og menneskelighet var at han alt tidlig i sin prestegjerning til stadighet spurte seg selv: Gjør jeg nok for andre?»

Kilder: «Under mange stjernehimler» (1966), «Mellom himmel og jord» (1978), Aftenposten, Adressa og Sjømannskirken.