På leting etter den ene

I 30 år har Sjømannskirken hatt en egen ambulerende prestetjeneste. I Latin-Amerika reiser Anne Netland høyt og lavt for å møte nordmenn langt hjemmefra.

Tekst og foto: Kai Flatekvål

Anne Netland setter seg inn i en såkalt «chicken bus» med blinkende lys og høy musikk. En billettør fyller rutebussen til randen før sjåføren vender snuten mot Guatemalas høye fjell.

Det er flere tusen meter ned til havet der vi sitter på bussen som skal ta oss opp til Antigua. Der har den ambulerende sjømannspresten fått kontakt med en nordmann, og hun har avtalt å møte ham på en restaurant i byen.

– Jeg vet aldri helt hvordan det går når jeg drar ut på slike turer, sier Netland og smiler.

Bussen humper av gårde i en fart som ikke står i stil med bredden på veien.

– Jeg prøver å være som en slags blodhund som snuser meg frem til nordmenn langt borte fra hjemlandet. Plutselig får jeg kontakt med en der, og så leder han eller hun meg videre til en annen. Slik blir jeg kjent med stadig flere.

Sent på kvelden, etter flere timer på reise og utallige bussbytter, ankommer Netland møtestedet i Antigua. Praten med mannen som har bosatt seg i det jordskjelvutsatte området, nesten 9000 kilometer fra Norge, varer en times tid.

En tjeneste for alle. Sjømannskirken har hatt en egen ambulerende prestetjeneste i 30 år. Netland har vært med på reisen siden 2007. Hun har nesten hele Latin-Amerika som sin arbeidsplass.

Målet for denne turen er Guatemala, Costa Rica og Mexico. På hvert sted har hun avtaler, samtidig som kalenderen er åpen dersom noe eller noen skulle dukke opp.

– Jeg møter nordmenn der de er. Det kan være folk som jobber på ambassadene og konsulatene, ansatte i norske bedrifter, studenter og fastboende, men også norske som er innlagt på sykehus eller sitter i fengsel.

Netland forteller at ingen hendelser er for små eller for store til å ta kontakt.

– Jeg har fokus på den fortrolige samtalen. Vi kan snakke om alt fra hvordan pendling og utstasjonering påvirker den enkelte og familien, til etiske utfordringer, beredskap og krisehåndtering. I fellesskap finner vi ut hva jeg som ambulerende sjømannsprest kan bidra med. Men vi har også veldig mange samtaler om hverdagslige temaer.

– Sjømannskirken er for alle nordmenn som trenger oss i utlandet. Da er det veldig greit at folk vet at vi finnes, sier hun.

Tøffe soningsforhold. Fengselsbesøk er en prioritert oppgave for den erfarne sjømannspresten. Netland roser utenrikstjenesten som informerer innsatte om Sjømannskirkens tilbud og videreformidler ønsker om besøk.

– Mange av de norske innsatte har det tøft og har ingen annen kontakt med verden utenfor. Jobben min er både å være en slags pårørende hjemmefra og hjelpe dem å finne lyspunkter i tilværelsen, sier hun.

Det er svært utfordrende soningsforhold i Latin-Amerika. Mange av fengslene strever med sykdommer, matmangel, vold og fengselsopprør. De er overfylte og delvis styrt av kriminelle gjenger blant fangene.

Sjømannspresten forteller om en nordmann som satt fengslet i Brasil for drapsforsøk. Hver gang Netland besøkte ham tok hun med litt mat, medisiner og toalettartikler som det ikke er så lett å få tak i innenfor murene.

– En gang spurte han også om jeg hadde med noe lesestoff. Det hadde jeg ikke, men jeg hadde en andaktsbok i bilen som jeg fikk levert til ham etter visitten.

Da jeg besøkte ham nesten gang hadde han oversatt hele boken til portugisisk, sier Netland og smiler.

Tro bak murene. – Jeg fikk status som uoffisiell fengselsprest, forteller Carsten, mannen som mottok andaktsboken fra Netland.

Carsten har bedt om at vi kun bruker fornavnet hans av hensyn til familien. Han sonet mange år i brasilianske fengsler, før han etter hvert ble overflyttet til Norge. I desember 2024 ble han en fri mann igjen.

– Selv den verste massemorderen har en gudstro, så i Brasil foreslo jeg for de andre innsatte at vi skulle be, og det ville de. Da endte jeg med å lese høyt fra denne andaktsboken hver dag i et helt år, forteller Carsten og legger til:

– Det var svært berikende for meg å få sjømannspresten på besøk i fengselet.

Lett å nå, lett å unngå. Vi reiser videre til byen San Isidro de El General, om lag 130 kilometer fra San José, hovedstaden i Costa Rica. Her har sjømannspresten to avtaler.

I kvinnefengselet har Netland ved flere anledninger besøkt en norsk kvinne. Planen var å besøke henne på denne turen også, men like før ankomst får Netland beskjed om at kvinnen har blitt løslatt og returnert til Norge.

Dermed går reisen videre til en gruppe norske studenter som går på språkskole på Universidad Internacional San Isidro Labrador (Uisil). I forkant av besøket har flere av dem bedt om en samtale med sjømannspresten.

– Det hender ofte at studentene kommer bort til meg med en tåre i øyekroken og spør om de kan få en prat. Mitt motto er «lett å nå, lett å unngå». Jeg ønsker å være synlig og tilgjengelig. Samtidig skal det være helt greit å si nei. Det er ikke alle som har behov eller et ønske om å få besøk av en prest i enhver situasjon, sier Netland.

Hun blir med en norsk student inn i et tomt klasserom. Her kan de prate uforstyrret.

– Sjømannspresten er en viktig ressurs for oss her på Uisil, sier feltleder Raquel Bolanos ved skolen.

– Anne Netland er en trygg havn for studenter som ønsker å få noen råd på veien. Det kan være tungt å være så langt borte fra hjemstedet, så det at hun kommer hit er utrolig viktig. Noen ganger har hun med norsk sjokolade, og da elsker de henne ekstra mye, sier Bolanos og ler.

Den ene teller. Vi forlater Anne Netland på flyplassen. Fra Costa Rica går ferden videre mot Mexico og norske familier som har ønsket besøk. Det er en ensom ferd sjømannspresten begir seg ut på, når hun flere ganger i året drar over hav og land for å møte nordmenn langt borte fra norske fjorder og fjell.

– Det er fint å høre at folk setter pris på at jeg kommer, og det er godt å vite at det er behov for Sjømannskirkens ambulerende tjeneste, sier Netland før hun sjekker inn bagasjen sin.

– I en lignelse beskriver Jesus seg selv som «den gode hyrde». Han forlater de 99 sauene i trygghet for å finne den ene som er kommet bort. Det er jo på en måte det vi også driver med. Vi leter etter den ene.

*Denne reportasjen er hentet fra Hjem 2/25