Sjøfolkenes julenisser

Takket være gavmilde nordmenn kunne Sjømannskirken dele ut titusenvis av gaver til sjøfolk rundt om i verden. Fortsatt får Sjømannskirken et par gaver tilsendt til sjøfolk.

Tekst: Reidun Duesund | Foto: Morten Opedal

Til sjømannen med bart», «til en ungkar fra Vestlandet», «til den yngste ombord», «til han med lengst hår». Dette er eksempler på beskrivelser som stod utenpå de mange julepakkene som Sjømannskirkens ansatte delte ut til sjømenn verden rundt i over hundre år.

– Det håndskrevne brevet som fulgte med var nesten viktigere enn det som var i pakken, forteller Odd Dyvik.

Han står midt i et overfylt rom. Rundt ham er brune bøker, svart-hvitt-bilder av kirker og mennesker, tynnslitte avisoppslag, opptil hundre år gamle alter tavler, orgel, døpefonter og kirkebenker. Vi er i Sjømannskirkens museum.

For fem år siden ble det børstet støv av de vakre, gamle tingene som stod nedstøvet på et lager. Ting fra Sjømannskirkens 156 år gamle rikholdige historie. Dyvik er leder for Historieutvalget som har fått i jobb å ta vare på samlingen. Tidligere har han vært både administrasjonssjef i Sjømannskirken, og jobbet i London, Costa del Sol, Albir og Alanya.

– Julegavene betydde mye for sjøfolkene. Jeg tenker det var et uttrykk for at de savnet sine nærmeste. Og at det var noen som tenkte på dem, sier Egil Hjortland som har jobbet i både Europoort, Genova og San Fernando, Trinidad for Sjømannskirken, og sittet i historieutvalget tidligere.

REKORDMANGE GAVER. Året 1968 ble hele 36 000 gaver gjort klar til utsending ved hovedkontoret i Bergen. Det var rekord. Men gavene kunne ikke bare sendes av gårde til kirkene og havnene rundt om i verden uten en sjekk først.

– Vi måtte kjenne og riste på alle pakkene. Det var ikke lov å sende tobakk, fyrstikker og alkohol, og ingenting annet flytende heller – som parfyme. Da fikk vi trøbbel med tollmyndighetene. Hvis vi
kjente at det var blader inni gaven, måtte vi også åpne for å sjekke. Vi kunne ikke sende «Vi Menn» til Dubai for eksempel. Heller ikke sjokolade dit, siden det egner seg dårlig i 40 grader, smiler Sigfred Johan Lunde, som også sitter i historieutvalget og har jobbet i Philadelphia, New Orleans, Brooklyn og i Norgesarbeidet til Sjømannskirken.

På bordet ligger en perm med avisoppslag. Vårt Land skriver om en dame i 1972 som hadde laget hele 300 julepakker og brev til norske sjøfolk. Pakkene som ble sendt til hovedkontoret i Bergen ble pakket i store kasser og sendt med skipene til ulike breddegrader.

– På Trinidad måtte vi ha tollvakt med ombord da vi skulle levere gavene. Det var en nokså omstendelig prosess. Tollvakten var det båtene som betalte for selv. Det forteller jo noe om hvor viktig dette var for dem, forteller Hjortland.

DONALD TIL MATROSENE. Telegram og telefoner fra båter som ønsket gaver strømmet inn til Sjømannskirken tidlig om høsten. Kvinneforeningene fikset gaver og skrev brev. Barnehager, skoleklasser, speidertropper, lokale kirker og menigheter, og en masse enkeltpersoner produserte opp og kjøpte inn tusenvis av julegaver.

– Det var mye hjemmelaget i gavene, som sokker og sjal. Men også bøker og slips. Og Donald. De yngste matrosene var kjent for å lese Donald, forteller Lunde.

Julegavetradisjonen levde i over hundre år, før den ebbet ut med færre sjøfolk og nye kommunikasjonsmuligheter for de ansatte på båtene. I dag får Sjømannskirken kun noen få gaver tilsendt.

EGET MUSEUM. Dyvik tenner lysene i adventsstaken i museet denne førjulsformiddagen, og den svake eimen av røyk blander seg med duften av gamle ting. Og antibac så klart. Noen omvisninger har de hatt i museet for grupper som har villet se den historiske samlingen, som foreninger, konfirmantgrupper og andre.

Under 150-årsjubileet til Sjømannskirken i 2014 stilte Bergen Sjøfartsmuseum ut en del av samlingen på sitt museum. Det er flere historiske spor og minner fra julen i hyllene i museet. Ved siden av to gamle lysbildefremvisere ligger noen VHS-er og kassetter som ble laget til jul før i tiden. Her bidro blant annet Rolv Wesenlund og Karsten Isachsen. Sissel Kyrkjebø sang, og til og med Dronning Sonja medvirket en gang.

Dyvik forteller at lyd- og bildeproduksjonene ble sendt til kirkene og tatt med på skipsbesøk. Sjømannskirken hadde også egne julemerker til brev. På en bortgjemt hylle i museet står alle juleheftene som ble utgitt fra tidlig på 1900-tallet og i nesten 90 år. Opplaget var på det meste over 30 000 eksemplarer.

Før jul gikk ivrige foreningskvinner fra dør til dør over hele og solgte julehefter til inntekt for Sjømannskirkens arbeid.

– Grunnen til at jeg har engasjert meg i historieutvalget er fordi jeg har en veldig god følelse for Sjømannskirken og liker den måten å arbeide på. Sjømannskirken har vært en viktig aktør for nordmenn i utlandet opp igjennom, og her i museet er en del av dokumentasjonen på historien vår som mange er interessert i, sier Dyvik.

Mennene i historieutvalget har opplevd mange juler i Sjømannskirken.Historiene kommer på løpende bånd. Om fem meter lange juletrær de fraktet til kirken på taket av en liten bil, sjømenn som besøkte kirken i Trinidad til julekaker og fellesskap – og julebesøk på skip.

I kirken i New York kunne det på 1970-tallet komme 700–800 nordmenn på julaften til gudstjeneste, forteller de. Og like mange ble med på julefesten etterpå. De forteller om basarer med norske varer og selvsagt julegudstjenestene.

– Julen har alltid vært viktig for Sjømannskirken. Det er hjemmet for de som bor i utlandet, eller for sjøfolk som var i havn. På julefeiringen prøvde vi å nå dem som var alene, au pairer og andre som ikke hadde noen å feire med, forteller Lunde.

STERKE OPPLEVELSER. I museet er det fullt av gjenstander som sier noe om historien. Men Sjømannskirken er ikke bare bygg og gjenstander. Det er først og fremst møter med mennesker. Og julemiddagene de arrangerte for uteseilerne i Genova er nettopp slike menneskemøter som berører Hjortland den dag i dag når han forteller om det.

– En eller to dager før jul arrangerte vi julemiddag for uteseilerne. Jungeltelegrafen spredte dag og tidspunkt. Bordene var fint dekket, og julematen hadde vi fått hos en skipshandler. For en del av disse var ikke livet så bra. Noen hadde fått lånt en jakke hos en annen for å kle seg skikkelig på julemiddagen. Etter maten var det julegaveutdeling. For mange var dette den eneste julegaven de fikk. Å synge julesanger og lese juleevangeliet der var en spesiell opplevelse.

Han trekker pusten dypt og blir stille. Man kom tett på mennesker i høytiden. Og de tre erfarne karene har møtt mange.

Lunde forteller om en gutt som ble født i Bergen av en tjenestejente. Dette kunne ikke skje, ikke offisielt i hvert fall. Så tjenestejenten ble oppsagt og skysset av sted. Gutten ble plassert på guttehjem.

– Han fikk vite at han var uønsket. Noe som skulle prege ham hele livet. Da han ble voksen seilte han i den sivile skipsfarten under krigen, og senere på amerikanske skip. Han bosatte seg i Philadelphia der jeg jobbet. Han var skadet i hoften og ble sengeliggende. Det var kun oss i Sjømannskirken han ville snakke med. Men huset han bodde i var kondemnert, flere vegger hadde falt ned, og vi måtte bruke spade for å gjøre rent der. Vi vasket og stelte ham, hadde med rene klær og mat, og desinfiserte bittene han fikk av rotter om natten. Vi fikk ham på sykehus og på et sykehjem. Det hadde han nektet, ingen fikk ham til det. Men nå måtte han, forteller Lunde.

– Julen det året tok jeg bussen vår og hentet ham i rullestol, og tok ham med til kirken. Jeg trillet ham inn i kirkerommet og plasserte ham helt fremme, like ved juletreet. Da begynte han å gråte. Jeg spurte hvorfor han gråt. Han så på meg med et smil, og sa: Nå er jeg hjemme. Han døde bare et par uker etterpå. Men mannen som hele livet hadde tenkt at han var uønsket, rakk å få vite at han var unik og elsket, forteller Sigfred Lunde.

De godt voksne mennene som har jobbet verden rundt for Sjømannskirken blir fortsatt berørt når de tenker på mennesker de har fått utgjort en forskjell for. Mennesker som har fått et hjem ute. Hele året. Og spesielt på julekvelden.