Sydde 17 bunader til hele slekten i Australia

Karen kan smile bredt på 17. mai – etter 20 års arbeid!

- Jeg tror jeg kan lage mitt eget tog! ler Karen Turnbull.

Den sprudlende damen er en av Sjømannskirken i Australia sine mest trofaste frivillige medarbeidere. De siste 18 årene har hun spilt piano til hver gudstjeneste i Sydney. Hun må kjøre halvannen time hver vei for å komme seg dit.

For etter at hun ble klar over at hun var halvt norsk, har den norske bakgrunnen vært viktig for hennes identitet. Både Sjømannskirken og bunadsproduksjonen spiller en viktig rolle for tilknytningen.

Fører arven videre

Karen vil også at hele den australske familien hennes skal kjenne på tilhørigheten til Norge, og har derfor sydd 17 Åmlibunader fra Aust-Agder til hver og en av dem. På 17. mai er hele familien dresset opp til feiring av Norges nasjonaldag i Blue Mountains utenfor Sydney.

Hun er både sliten og fornøyd når hun ser på den imponerende samlingen med bunader hun har rundt seg.

- Jeg kan nesten ikke tro at jeg har laget alle disse. Men det har tatt tid. Bare det ene forkleet her tok to år å lage, sier hun og peker på broderiene.

Gikk i land i Australia

Faren til Karen kom fra Tromøy utenfor Arendal. Som sjømann reiste han rundt i verden. I 1940 gikk han i land i Sydney. Der fant han kjærligheten, og i 1955 ble Karen født.

- I dag er det stas å si at man kommer fra Norge. Fantes det virkelig en tid da det ikke var anerkjent å komme fra Norge. Ja, det gjorde det, svarer Karen.

Faren flagget nemlig ikke høyt at han kom fra Norge.

- Han ville ikke at vi skulle være utlendinger. Det var nemlig ikke helt akseptert å ikke komme fra Australia på den tiden, mener Karen.

Dermed visste ikke Karen at hun var norsk, og at hun hadde en hel familie på andre siden av jorden. I Australia hadde hun heller ingen stor familie, siden moren var enebarn.

- Min søster og jeg fikk pakker i posten av en dame som kalte seg bestemor. Vi visste at hun bodde i snøen et sted nærme julenissen. Hun sendte oss bokser med fine ting til jul, og vi trodde nesten hun var julenissens kone, flirer hun.

Men gavene hun fikk i posten festet seg i den unge jentas hode. De inneholdt blant annet klær og tøy.

- Jeg forstod ikke at jeg var norsk før jeg var rundt ti år, og at jeg hadde familie i Norge som fortsatt var der. Det var utrolig spennende da jeg innså at det var en hel verden på andre siden av jorden som jeg var i slekt med.

I 1988 reiste hun og døtrene til Norge for første gang for å møte familien hennes der.

- På Tromøy fikk jeg bo i huset der faren min hadde vokst opp. Det var en emosjonell opplevelse.

Hun var også innom butikken «Husfliden» i Arendal. Det ble en ny sterk opplevelse for Karen.

- Da jeg fikk se tekstilet til bunadene der fikk jeg en umiddelbar emosjonell reaksjon, for jeg husket tekstilet fra min barndom og gavene fra bestemor, forteller hun.

Etter dette har hun vært i Norge totalt ti ganger. Bestemoren fikk hun aldri møtt.

Karen peker på et tøystykke som er rammet inn på veggen. Nøye plassert så det ikke får direkte sollys fra vinduene, i frykt for at det skal falme, forklarer hun.

- Dette tøystykket er fra et skjørt som min bestemor sendte. Jeg fant det for bare noen år siden. Jeg gråt nesten da jeg fant det. Vi har ikke mange fotografier og videoer fra oppveksten. Så når jeg ser noe slikt fra min barndom så tar det meg tilbake, og konkretiserer et minne fra barndommen. Det er sterkt, for jeg fikk på en måte bekreftet at minnet jeg husket var riktig, forteller hun.

Hun sammenligner det med musikken hun spiller i Sjømannskirken.

- Man vet jo at musikk kan vekke følelser. Når jeg spiller «Deilig er jorden» til jul så suger folk som kommer i kirken til seg hver eneste note av denne sangen, fordi de kjenner igjen hvordan den har fått dem til å føle opp igjennom. Sånn er det med tekstiler også.

Lojal frivillig

Karen bor sammen med mannen sin i Blue Mountains utenfor Sydney. I 18 år har hun vært frivillig i Sjømannskirkens arbeid i Sydney. Til hver gudstjeneste kjører hun halvannen time inn til Sydney for å spille piano.

-Det er en helt fantastisk innsats! Hun gjør en viktig jobb for oss, sier Håvard Osland som jobber i Sjømannskirken i Sydney.

 - På de 18 årene kan jeg telle på en hånd antall ganger jeg ikke har kunnet være på en gudstjeneste å spille, smiler Karen.

Hun forteller at pappaen hadde kontakt med Sjømannskirken flere steder rundt i verden som sjømann.

-Sjømannskirken var veldig viktig for min pappa da han var ung. Ikke bare for ham, men for alle sjøfolkene. Og Sjømannskirken her nå, hjelper og støtter nordmenn i Australia. Hvis det at jeg spiller piano kan hjelpe Sjømannskirken å fortsette her, så er det den eneste motivasjonen jeg trenger.

-Hvorfor er Norge så viktig for deg?

-I dag vokser barn opp med å bli fortalt at de er spesielle og unike. Barn på 50- og 60- tallet ble ikke fortalt det. Så å ha norsk arv var noe veldig annerledes og noe jeg holdt fast ved og likte.

Karen har også møtt Kongeparet, da de var på besøk i Australia. Hun gav dem en av farens mange flaskeskip.

-Så ett eller annet sted på Slottet står kanskje min fars skip, smiler hun.

Siste minnet med pappaen

Det var til farens 90-årsdag at den første bunaden hun hadde sydd var klar. Det var også da hun lagde sin første kransekake. Dette er et viktig minne for henne i dag, for det var siste gangen hun traff faren før han døde, kort tid etter bursdagen.

- Han lo og ble veldig imponert over bunaden og kransekaken. Han sa jeg var flink. Det er alltid godt å høre at foreldre synes det. Han var stolt over den ene bunaden. Jeg tror han ville blitt overrasket hvis han hadde sett alle 17 bunadene i dag, smiler hun.

Karen og hennes kusine Torhild har gjort grundig research for å finne ut hvor familien er fra i Norge. Ikke bare besteforeldre, tanter og onkler, men i flere generasjoner bakover. På karet har hun markert flere gule flekker som strekker seg fra Arendal til Eidanger.

- Til sommeren skal jeg til Norge igjen sammen med to av barnebarna. Da vil jeg oppsøke noen av disse stedene, sier hun.