Tilbake til troen

Da Alain Fassotte snudde ryggen til både Gud og kirken, hadde han ingen planer om å vende tilbake. Nå blir han ny sjømannsprest i San Francisco.

Hva nå? Hvor er du, Gud? Hvorfor har du forlatt meg?

Alain Fassotte ligger i fosterstilling på baderomsgulvet. Han er deprimert og desillusjonert, frustrert og fortvilet. Jobben som kulturkonsulent i Den norske kirke i Stavanger, og det store oppussingsprosjektet av St. Petri-kirken, har kostet både tid, krefter, penger og tårer. Nå er også troen hans i ferd med å smuldre opp.

Han får ingen svar fra Gud denne dagen i 2008, men en møteinnkallelse fra presten gir ham et lite halmstrå av håp om hjelp. Det Alain håper skal være en sorgsamtale om hans utbrenthet og sykemelding, viser seg derimot å være en gjennomgang av budsjettet.

Møtet med presten blir et vendepunkt. Alain tenker: «Hvis disse menneskene representerer Gud og Guds folk, ønsker jeg ikke lenger å være en kristen».

På vei hjem til kona Cecilie og tre små barn bestemmer han seg for å snu ryggen til alt som har med tro og kirke å gjøre.

Rastløs oppvekst

For Alain Fassotte blir dette valget en avslutning på ett kapittel, og starten på mange nye. I boken «Å løpe ned fjellet, sammen med Gud» skriver han åpent og ærlig om sitt liv og sin trosreise. Det er en historie full av skuffelser, smerte og svik, men også kjærlighet, nåde og tilgivelse.

Han forteller om barndommen i Stavanger, preget av vold, alkohol, brutte relasjoner og stadige oppbrudd. Om ungdomstiden i Belgia, farens hjemland, med rammer, rutiner og trygghet på en katolsk internatskole for gutter. Han forteller om den turbulente starten på voksenlivet da han igjen satte føttene sine på norsk jord, og møtet med bedehusjenta fra Finnøy, Cecilie, som han beskriver som «Guds plaster på livets sår» og «Min døråpner til Guds rike».

En enorm lettelse

– Men hva var det egentlig som skjedde mellom deg og Gud for 17 år siden, Alain?

– Det er viktig for meg å si at det var jeg som tok feil den gangen. Jeg blandet mennesker og Gud. Det tok lang tid å erkjenne at jeg hadde bygd min tro på feil grunnlag.

– Hvordan da?

– Jeg hadde en formening om at kristne skulle være fulle av kjærlighet, ærlige og uselviske, at de skulle leve etter en annen standard enn resten av verden. Da jeg opplevde at til og med prester og andre kirkeansatte jeg hadde hatt tillit til, også kunne lyve, manipulere og bedra, følte jeg et veldig svik.

– I tillegg satt jeg med en voksende følelse av at kirken var veldig «kommunal». Dagene besto mest av møter, sakspapirer og budsjetter. Selvfølgelig er dette en nødvendig del av det å drive en kirke, men jeg savnet det åndelige kallet over arbeidet – og trosfellesskapet. Kombinasjonen av alt dette, og min egen livssituasjon, førte til at jeg forlot troen i 2008.

– Hva følte du etterpå?

– En enorm lettelse. Jo mer avstand jeg fikk til Gud, desto mer følte jeg at jeg ble helbredet. Når jeg la alt som hadde med tro og tvil til side, kunne jeg begynne å fokusere på å overleve det livet jeg hadde. Og familien, mine nærmeste, ble viktigst.

– Hvordan reagerte din kone på valget?

– Hun ble utrolig lei seg og fortvilet. Vi snakket ikke særlig mye om det senere, men jeg husker vi hadde en diskusjon, da hadde det kanskje gått to år, hvor hun spurte: «Du tror vel fortsatt litt på Gud?» Da svarte jeg: «Nei». Men jeg fortsatte å be aftenbønn med barna, og vi sang «Kjære Gud, jeg har det godt» før de la seg om kvelden. Vi hadde lovet hverandre å oppdra barna i den kristne tro, og jeg skulle ikke svikte løftet jeg hadde gitt henne.

– Selv om du ikke lenger trodde på Gud?

– Cecilie visste at ingen kunne tvinges til å tro, så hun lot Vår Herre ta seg av det. Og det gjorde han jo.

Mannen på fjelltoppen

I årene som fulgte gjorde Alain Fassotte en lysende karriere i næringslivet. Han hadde sjefsjobber innen salg og markedsføring, en populær blogg og var en ettertraktet foredragsholder. Helt fram til 2018. Da kom et nytt vendepunkt.

– Fortell om denne løpeturen som forandret alt?

– Det var en grytidlig søndagsmorgen og jeg var på vei til toppen av Bjørndalsfjellet. Derfra er det utsikt over Stavanger, Sandnes og Sola. Plutselig fikk jeg øye på en voksen mann med mørkegrønn allværsjakke. Han sto med ryggen til og med begge hendene strekt mot himmelen. Han ba. Jeg syntes det var fint, og en veldig uselvisk handling. Jeg ville ikke forstyrre ham, så jeg tok på varden, snudde meg og løp videre. På vei nedover, begynte jeg å tenke hvorfor denne mannen hadde valgt å gå helt til toppen av dette fjellet for å be. Ba han for byene og folkene? For meg? Sannsynligvis, for han må jo ha sett eller hørt meg komme springende. Samtidig kjente jeg på en ro og fred som jeg aldri hadde kjent før. Jeg tenkte, av en eller annen uforståelig grunn, at kanskje jeg også kunne be for de folkene jeg så på mine løpeturer. Jeg var ofte på fjelltopper med et mål, men kanskje uten en mening. Det var bare et problem: Jeg trodde jo ikke på Gud.

– Hva skjedde?

– Før jeg var kommet ned på parkeringsplassen hadde jeg tatt et valg. Jeg var langt fra overbevist, men der og da bestemte jeg meg for å stole på, og ha tillit til, at Gud finnes. Og helt siden den dagen har jeg erfart Guds nærvær i livet. Ikke påtrengende, men heller aldri langt borte.

Et personlig kall

– Hva ble annerledes etter opplevelsen på Bjørndalsfjellet?

– Det var ikke sånn at alt ble forvandlet og nytt over natten, men små endringer begynte å skje. Jeg ble med Cecilie på gudstjenester igjen og jeg følte meg velkommen i fellesskapet. Så én dag opplevde jeg det som jeg i boken beskriver som «Herrens klem». Det var som om all bagasje jeg hadde båret med meg i 40 år, alt som lå mellom meg og Gud, ble tatt bort. Mitt syn på andre mennesker forandret seg. Mitt syn på meg selv og hva andre hadde gjort mot meg, forandret seg. Jeg var klar til å gå videre – sammen med Gud.

– Og i 2019 startet du på et seksårig teologistudium ved VID vitenskapelige høgskole i Stavanger – for å bli prest?

– Ja. Mange kom bort til meg og sa at jeg var modig som gjorde det. Jeg tenkte tvert om. Hvis jeg hadde motsagt Gud igjen, og ikke valgt den veien, da hadde jeg vært modig.

De siste tre årene har Alain jobbet som ungdomsprest i Randaberg, ved siden av teologistudiene. 26. desember i fjor ble han ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke.

– Hvilke fordeler er det å bli prest i voksen alder?

– Jeg har mye livserfaring og har blitt tryggere på meg selv. Det kan komme godt med når jeg møter folk som har det vanskelig eller står i en krise. Jeg tror også jeg med min bakgrunn klarer å se troen fra forskjellige vinkler. Når jeg snakker med andre som har brent seg på troen, spør jeg alltid: Har dette noe med Gud å gjøre, eller har det noe med kirken eller mennesker å gjøre? Alle mennesker, også kristne, gjør feil. Vi sårer og svikter hverandre både med vilje og uvilje. Det betyr ikke at det er greit det som har skjedd. Det betyr heller ikke at smerten, sårene og arrene forsvinner, men det har ingenting med Gud å gjøre.

Nyansatt sjømannsprest

– I april flytter du og Cecilie til USA for å jobbe ved Sjømannskirken i San Francisco. Hvorfor akkurat Sjømannskirken?

– Det er en kombinasjon av flere ting: utferdstrang, tilfeldigheter – og et ønske om å bygge menighet. Jeg nærmet meg slutten av teologistudiet, da det dukket opp en stillingsannonse som sjømannsprest og diakonal medarbeider. Uten å tenke meg om spurte jeg Cecilie om vi skulle søke. Hun så på meg med et stort smil. Gleden i ansiktet hennes var veldig uventet – og helt avgjørende for at vi søkte. Timingen var perfekt for oss, og det har vært fantastisk å oppleve hvordan alt bare har lagt seg til rette.

– Hvilke forventninger har du til jobben?

– Vi har besøkt flere sjømannskirker tidligere, og vet hvor viktig arbeidet som gjøres over hele verden er. Vi skal være en åpen kirke, feire høytider og alt det nordmenn forventer av oss. Vi skal selvfølgelig by på både vafler, Solo og en fantastisk utsikt, men vi ønsker også at Sjømannskirken skal være noe mer enn det. Vi håper Sjømannskirken kan være et sted hvor mennesker kan kjenne at her er det trygt og fredfullt å være. Et sted hvor de kan være seg selv med hele sitt liv og

få lov til å hvile. Og kanskje møte Gud.

Bak Guds rygg

– Er det viktig for deg at andre også skal tro?

– Jeg har lyst til at alle skal tro, av hele mitt hjerte, men det er bare Gud som kan skape tro. Jeg skal selvsagt formidle evangeliet og dele mine erfaringer, men vi er alle på vår egen reise. Jeg har stor forståelse for at livet kan være såpass komplisert at det for noen ikke er rett tidspunkt. Slik var det for meg. Men som jeg pleier å si til konfirmantene mine i Randaberg: «Det er ingenting du kan gjøre for at Gud skal elske deg mer enn han allerede gjør. Det er heller ikke noe galt du kan gjøre som kan få han til å elske deg mindre».

– Dette er mer enn bare fine ord for deg?

– Ja, for det var ikke Gud som forlot meg den dagen i 2008, det var jeg som snudde ryggen til ham.

– Og nå?

– Nå går Gud foran, og jeg prøver å følge etter, så godt jeg kan, sier Alain Fassotte.

*Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin Hjem, nr. 1/25