Ut av mørket

– Hvis ikke broren min og Sjømannskirken hadde hjulpet meg, ville jeg antakelig ikke vært her i dag, sier Arne.

Det har gått ett år siden Sjømannskirken hentet Arne hjem fra Spania. Da var han nedkjørt, sliten og lei.

– Ingenting var på stell. Jeg var veldig syk, sier Arne når vi møter ham i leiligheten han leier et sted på østlandet.

Arne er ikke hans egentlige navn. Mannen i slutten av 50-årene ønsker ikke å stå frem med navn og bilde, men vil gjerne dele sin historie og takke for hjelpen han fikk – da alt ble svart.

– Jeg husker ikke så mye fra akkurat den tiden, sier han.

Da er det godt å være flere. Noen som husker. Denne dagen er også storebroren, som vi velger å kalle Per, og Sjømannskirkens diakon på besøk. Av hensyn til Arne, er alle navn og steder i Norge og Spania, anonymisert.

GA BLAFFEN

Man kan ikke se det på ham i dag, men Arne har slitt med psykiske problemer og rusmisbruk i store deler av sitt voksne liv. For ett år siden holdt han på å drikke seg i hjel.

– Jeg skal ikke skylde på andre. Jeg var alkoholiker før jeg flyttet til Spania i 2010, men jeg hadde klart å håndtere det på et vis. I perioder gikk det veldig bra, men jeg kom til et punkt i fjor hvor jeg bare ga blaffen. Jeg orket ikke flere søknader og avslag fra NAV. Jeg orket ikke å leve dette livet lenger.

Han holder rundt kaffekoppen med begge hendene.

– Hvis ikke broren min og Sjømannskirken hadde hjulpet meg, ville jeg antakelig ikke vært her i dag, sier Arne.

Diakonen tar ordet. I løpet av vikaroppholdet ved sjømannskirken i den spanske feriebyen møtte han flere nordmenn som strevde med rus.

– Alkohol er lettere tilgjengelig og mye billigere i Spania. Samtidig er det vanskeligere å få hjelp hvis man ønsker å gjøre noe med rusproblemet sitt. Når man er i en slik situasjon som Arne, er den beste løsningen å komme hjem til Norge og få behandling her, sier diakonen.

Per nikker. Han har kjempet for lillebroren sin i mange år.

– Første gang jeg kontaktet Sjømannskirken var for fire år siden. Arne var innlagt på sykehus og var veldig dårlig. Jeg dro til Spania for å finne ut hva slags hjelp det var å få. Jeg ringte ambassaden og konsulatet, men det var lite de kunne gjøre i slike saker. Så jeg oppsøkte Sjømannskirken i byen. De ble en viktig støttespiller både for Arne og meg. De la til rette for sykebesøk og ble med som tolk på legevisittene, forteller Per.

KOLLAPSET

Da Arne ble utskrevet fra det spanske sykehuset, tok Per med seg broren hjem til behandling i Norge. Lenge så alt lyst ut. Men høsten to år senere raknet det igjen. Arne fikk trøbbel med NAV og ble kastet ut av hybelen han leide.

– Da var det veldig mye styr. Jeg dro tilbake til Spania og leiligheten min der. Jeg hadde jo ingen andre steder å bo, sier Arne.

Da vinteren kom, tikket det inn en melding til Per, fra en av brorens naboer i den spanske byen.

– Jeg skjønte at nå gikk det gærent og kontaktet Sjømannskirken på ny.

Sjømannskirkens diakon, som har lang erfaring innen rusbehandling fra sin tid som sykepleier, dro hjem til Arne.

– Han var desillusjonert, deprimert og ruset. Det var vanskelig å planlegge noe når han var i den tilstanden.

Sjømannskirken besøkte Arne flere ganger i uken. Sammen med Per, begynte diakonen å legge en plan for å få Arne hjem til Norge. Ved hjelp av en langsom nedtrapping, skulle de prøve å få ham på et fly, med assistanse.

– Forsøket gikk greit helt fram til skranken på flyplassen. Da kollapset Arne. Utslitt etter alle månedene med drikking og underernæring, forteller diakonen.

I stedet for hjemreise, ble det ny sykehusinnleggelse i Spania.

LETEAKSJON

Tiden gikk, og da vikaroppholdet ved Sjømannskirken tok slutt, reiste diakonen tilbake til Norge. Men han fortsatte å holde kontakten med brødrene. Han og Per var fast bestemt på å få Arne hjem så fort som mulig. Men vår ble til sommer, og Arne ble stadig dårligere.

– Vi hadde gjort en avtale med et privat sykepleierfirma i Spania om å følge Arne til Norge. Men da det nærmet seg avreise, var Arne forsvunnet, forteller Per.

Sjømannskirken satte i gang en leteaksjon. De fant ham omsider innlagt på et sykehus i utkanten av byen.

– Da ble vi enige om å få Arne på et fly rett fra sykehuset når han var fullstendig avgiftet, og ikke hadde annet enn de psykiske abstinensene, sier diakonen som på dette tidspunktet befant seg i Norge.

Det spanske sykepleierfirmaet ville ikke påta seg det oppdraget.

– Diakonen ringte meg og sa at han kunne dra ned til Spania hvis jeg ikke orket. Jeg svarte at jeg ikke orket. Ikke sjans. For da var Arne nær ved å dø, og jeg klarte ikke tanken på å kanskje måtte ta broren min hjem i en urne, forteller Per.

I løpet av et par intense sommerdager klarte diakonen å komme seg til Spania og få Arne om bord på et fly til Norge.

– Da vi landet på Gardermoen, hvem sto i ankomsthallen og ventet på oss? Det var Per. Jeg er virkelig imponert over ham. Han ga aldri opp håpet om å få broren sin hjem, og hadde dessuten sørget for at det var et behandlingsapparat klart til å ta imot Arne, sier diakonen.

– Vi har jo hatt et nært forhold hele livet. Jeg slipper ikke tak i lillebroren min, sånn er det bare. Men det har vært slitsomt. Jeg har gjort det jeg kan, sier Per.

– Og mer til, sier Arne, tydelig rørt.

TÅLMODIGHETSPRØVE

Ett år har gått siden Arne ble hentet hjem til Norge. Da han flyttet inn i leiligheten i august i fjor, måtte han bruke rullator for å komme seg rundt. Han trengte hjelp fra hjemmesykepleien til alt. Flere ganger i døgnet. Nå kommer de bare én gang om dagen.

– Det har vært en total forvandling. Nå ser jeg en oppegående, positiv mann med tro på fremtiden. En mann med mye omsorg og humor, sier diakonen og smiler forsiktig.

Han har besøkt Arne jevnlig det siste året. I tillegg ringes de hver uke.

– Sjømannskirken har gjort mye mer enn jeg trodde de kunne gjøre, og fulgt oss veldig godt opp i etterkant, sier Per.

– Før trodde jeg de bare drev med gudstjenester, lørdagsgrøt og bryllup, men nå vet jeg hvilken kompetanse, godhet, empati og handlekraft Sjømannskirken har, sier Arne.

Han forteller at det er flere ting som motiver ham til å holde seg rusfri.

– Jeg opplever sterkere og sterkere hvor godt det er å være edru. Hjernen begynner å fungere igjen. Jeg har gjenopptatt kontakten med datteren min og går over 12 000 skritt om dagen. I morgen skal jeg ut og kjøpe nye sko, hvis det ikke regner …

Det er for tidlig å kalle det en solskinnshistorie. For de tre godt voksne herrene er det fortsatt alvor. Hver dag. Det er en tålmodighetsprøve å kutte ut rus, men også å stå på sidelinjen og håpe at nå – denne gangen – skal det lykkes.

– Jeg har sagt til Arne at han har elleve liv. Nå har han brukt opp ti. Men her sitter vi, og du greier deg så vanvittig bra når du først trår til. Helt imponerende, sier Per og ser bort på lillebroren sin.

Arne møter blikket hans, og nikker.

–Jeg er på vei tilbake til meg selv.