Sjømannskirken iNew York

Sjømannskirken i New York er en av organisasjonens lengstlevende, etablert allerede i 1878.Organisasjonen har siden den gang holdt til i fire ulike lokaler, og har utgjort et viktig samlingspunkt for nordmenn i verdensmetropolen.

Helt siden 1867 hadde Sjømannskirken betalt presten ved den norsk-lutherske immigrantmenigheten i New York for å tilby kirkelig betjening til norske sjømenn. I 1878 opprettet Sjømannskirken selv virksomhet i byen. Året etter flyttet organisasjonen inn i egne lokaler i den tidligere St. Paul's Methodist Church i William Street. Kirkebygget lå sentralt til like i nærheten av Atlantic Dock og Erie Basin, hvor norske skip lastet og losset.

Å etablere seg i verdensmetropolen var et naturlig valg av flere grunner. For det første på grunn av en betydelig norsk skipsfart på byen, men også fordi svært mange norske sjøfolk arbeidet i den amerikanske handelsflåten. I 1893 regner en med at det jobbet hele 23 000 nordmenn på amerikanske båter. Samtidig som nordmenn i perioden 1825–1920 dro over Atlanteren i hopetall for å søke lykken i Amerika, måtte norske sjøfolk også fra 1870-årene av i større grad ut av hjemlandet for å finne seg arbeid. Hovedsakelig hang dette sammen med krisen i norsk skipsfart i overgangen fra seil til damp.

Første verdenskrig

Under første verdenskrig ble sjømannskirken en viktig forbindelse mellom Norge og nordmenn i USA. Mange ønsket å sende penger eller brev hjem, samt oppbevare penger på sjømannskirken. Etter hvert leide sjømannskirken ut over 1000 postbokser til sjøfolk, og behandlet på det meste om lag 140 000 postsaker i året. Fram til 1920 yret det med liv i havnene, og også sjømannskirken var godt besøkt.

Del

Den vanskelige mellomkrigstiden

I 1920-årene ble situasjonen en annen. Spesielt ille ble det etter børskrakket i USA høsten 1929. Børskrakket har blitt betegnet som den verste økonomiske krisen i moderne tid, og også nordmenn ble sterkt rammet. Ved sjømannskirken i New York jobbet de tett på noen av dem som hadde det verst. Sjømannspresten Sverre Norborg (arbeidet ved kirken i perioden 1928–1932) skildret hvor ille det kunne være:

300–400 edrulige, dyktige, norsk ungdom kastet i land i New York av arbeidsløshetens moderne demon. Skyllet op langs en isvinters kolde, ugjestmilde kyst – uten at nogen bryr sig om dem. Saa gaar de her, 2–3 uker mellom hvert middagsmaaltid, lever på kaffe, litt brød og sigaretter. Spareskillingene av en norsk hyre er uhyggelig snart brukt op, det bli aa skaffe sig tak over hodet en natt ad gangen. Skoene sliter sig selv op, saalene blir tynnere for hver dag som gaar, til sist blir de bare huller. Regn faller, vaate gaater, vaate ben, hoste – og lungebetendelse. Bare i januar maaned sist hadde vi 7 begravelser av unge menn, 6 – av lungebetendelsen.

GJENGITT I DRÅPEN NR. 2/2009

Mange norske sjøfolk ble gående i New York uten hyre eller penger til mat og bolig. Det fantes få sosiale ordninger å støtte seg til, og mange klarte heller ikke komme seg hjem til Norge. De aller mest desperate endte opp i det som fikk navnet Ørkenen Sur. Dette var en søppelfylling i Brooklyn hvor mange nordmenn ble boende i primitive skur eller hytter. Forholdene her var forferdelige, og en rekke norske liv gikk tapt. I Firda Folkeblad den 1. oktober 1930 stod denne notisen på trykk:

8 NORSKE SJØMENN I NAUD DRAKK SEG IHEL LAURDAG

I Brooklyn er eit stykke av hamni som dei verst komne arbeidlause tyr til. Der bygger dei provisoriske hyttor, og dei drikk den verste gift for aa gløyma si naud. “Ørkenen Sur” kallast dette landskapet. Laurdag var det 8 norske sjømenn som drakk seg ihel der. Daa politiet kom om morgonen, var 6 avlidne og 2 døydde paa veg til hospitalet.

Sjømannskirkens arbeidere gjorde det de kunne for å hjelpe. De drev både suppekjøkken og herberge. For å kunne skape noen arbeidsplasser ble det også startet et vedhuggeri utenfor kirken. Det sosiale arbeidet blant sjøfolkene fikk den høyeste prioritet, og til tider gav kirken mer hjelp enn den hadde råd til. I 1921 gikk stasjonen med et underskudd på 9000 dollar, noe som var en enorm sum på den tiden.

Selv om mellomkrigstiden var en svært vanskelig periode for sjømannskirken, var det også lyspunkter. Blant annet kjøpte organisasjonen i 1927 en større kirkebygning på 33 First Place, ettersom den gamle kirken var for liten for de mange besøkende. Både leseværelset og gudstjenestene samlet så mange, at nye lokaler ble helt nødvendig. Den nye kirkens størrelse gav den tilnavnet «Sjømannsmisjonens katedral». Her ble sjømannskirken værende i nesten 50 år.

Del

Andre verdenskrig

Under andre verdenskrig nådde Sjømannskirkens arbeid i New York nye dimensjoner. Selv med 20 ansatte og utstrakt hjelp fra frivillige, måtte det jobbes på spreng for å ta unna alt arbeidet. Helt sentralt stod kvinneforeningene, som tok i et tak over alt hvor det trengtes.

Hadde det ikke vært for alle kvinneforeningene i Brooklyn, kunne ikke sjømannskirken ha eksistert. Det var hundrevis av norske damer gjennom årene som organiserte seg i forskjellige grupper, de var yngre og eldre, til og med i Yngre damers forening var de 70–80 gamle, de hadde holdt på så lenge.

MASKINISTEN HENRY GJERVIK, FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

Med over 100 000 innom dørene per år under krigen, var sjømannskirken i New York organisasjonens desidert best besøkte. Posttjenestene var særlig viktige, og bare i krigsårene ble over 290 000 brev formidlet gjennom kirken. Brevene var den eneste muligheten mange hadde til å kommunisere med sine kjære i det okkuperte Norge. På grunn av de vanskelige kommunikasjonsforholdene, var det også mange i hjemlandet som etterlyste slektninger og ektemenn. Sjømannskirken var ofte engasjert i å spore opp disse. I alt ble 5266 personer etterlyst og 3590 funnet gjennom krigsårene.

I krigsårene ble sjømannskirkens rolle som norsk samlingssted enda viktigere. Mange lengtet etter hverdagslige ting, og det å kunne komme til kirken, spise norsk mat og kunne snakke norsk ble viktig.

Kirken tok imot som et hjem, med et pust av Norge. Og Brooklyn-kirken hadde noe fundamentalt trofast og lojalt ved seg. En svært stabil arbeidsstab skapte faste holdepunkter, de ble som familie og venner som “alltid” var der. Noen av de tilsatte hadde sin yrkeskarriere ved Brooklyn-kirken i 30–40 år. Dermed gikk da også historiene om dem fra en generasjon sjømenn til neste. En far kunne fortelle sin sønn og endog kanskje sønnesønn om hvem han ville møte ved sjømannskirken i New York. Og – vedkommende arbeidet ganske riktig på kirken fortsatt, mer enn 30 år etter at farfaren hadde møtt dem!

FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

To av disse faste holdepunktene var assistentene Peder Edvard Pareli Olsen og Thomas Mernsius Arnesen. Olsen jobbet ved kirken i perioden 1914–1945, og Arnesen fra 1915 til 1955. De to var høyt respekterte og godt likt blant sjøfolkene.

«Peder Pareli Olsen og Thomas Arnesen kom om bord i båtene, de hadde jo ikke noen bil eller noe, med svære bags med newspapers opp og ned disse gangwayene. De fikk gjerne en kopp kaffe om bord i båten. De var ikke i den misjonen for noe personal gain, med andre ord for å tjene penger … det var deres misjon i livet … at de ville hjelpe – men det er vanskelig å si om det finnes slike folk i dag. De spente jo halve livet sitt i sjømannsmisjonen. Derfor ble vi så godt kjent med de navnene.»

MASKINISTEN HENRY GJERVIK, FRA BOKEN KRIGSSEILER: KRIG, HJEMKOMST, OPPGJØR

En annen var «tante» Klara Breivik. I nesten førti år (1926–1962) jobbet hun som bestyrer for leseværelset på sjømannskirken. Gjennom sitt lange virke kom hun i kontakt med tusenvis av sjøfolk, og mange fikk et helt spesielt forhold til henne. Hun utviste stor omsorg for sjøfolkene, og etter arbeidstiden på leseværelset var over, gikk hun på sykebesøk eller utførte ærender for andre.  

Som alle andre sjøfolk ble jeg etter hver mektig imponert over tante Klaras evne til å huske personene og ansiktene igjen når man etter uker eller måneder kom tilbake til Brooklyn. Vi hadde inntrykk av at hun alltid var til stede på leseværelset. Hun tok imot og hilste på hver enkelt og viste så stor interesse og omsorg for alle hun kom i kontakt med.

PENSJONERT SKIPSFØRER SVEIN ERIKSEN, BUD & HILSEN NR. 1/1995

Del

Flytting og atter flytting

I slutten av 1970-årene ble det klart at sjømannskirkens framtid ikke lenger lå i «Sjømannsmisjonens katedral» på 33 First Place. For det første hadde endringer i skipsfarten gjort havnene i Brooklyn utdaterte. Skipsfarten gikk i stadig større grad over til konteinerfrakt, og anløpene ble flyttet til moderne havner i andre deler av byen eller til nabostaten New Jersey. De norske båtene som tidligere hadde anløpt bare et steinkast fra kirken, la nå til havn flere timer unna. I tillegg hadde også nabolaget rundt kirken skiftet karakter. Tidligere hadde det vært utpreget norsk, men slik var det ikke lenger. I 1980-årene var nabolaget blitt hovedsaklig italiensk og katolsk. Italienerne likte godt den norske sjømannskirken, og sjømannspresten poengterte i årsrapporten for 1980: «Vi føler oss ikke som skolisse i spagettien – tvert om. Naboene korser seg bare ved tanken på at vi en gang i fremtiden kanskje skal flytte.»

På tross av at kirken var en populær nabo, var dens dager i Brooklyn over. De norske fastboende hadde i stor grad flyttet til Manhattan, og det var klart at Sjømannskirken måtte flytte etter. I 1984 ble «Katedralen» i Brooklyn solgt, og Sjømannskirken flyttet til nye lokaler i East 49th Street på Manhattan. Det viste seg imidlertid raskt at disse lokalene var alt for små, og bare åtte år senere flyttet kirken igjen. Denne gangen til 317 East 52nd Street. Dette ble de fjerde lokalene til sjømannskirken i New York.

Del

Stadig et samlingspunkt

Nesten 140 år etter at sjømannskirken åpnet dørene i New York for første gang har den fremdeles en stor og aktiv menighet. Her arrangeres alt fra norskundervisning til bokbad, småbarnstreff og risgrøtservering. Den er også en av få norske kirker som har eget kunstgalleri. I Trygve Lie Gallery har både norske og amerikanske kunstnere utstillinger, og galleriet gjør sjømannskirken til et kulturelt samlingssted for nordmenn på østkysten av USA. Ca. en gang i måneden serveres det norsk lunsjbuffet, og i kirkens butikk finnes en mengde norske varer som flatbrød, solo og grønnsåpe.

I sentrum for alle tilbud og aktiviteter står fortsatt det kirkelige. Nordmenn søker til kirken både under de ukentlige gudstjenestene og i høytidene. Bryllup og dåp arrangeres jevnlig, og for familier med tenåringer er konfirmantundervisningen et tilbud. Sjømannskirken er et norsk fristed i en av verdens travleste metropoler.

Del

Kilder

Skrevet av Historikarverksemda

Kilder

  • Bud og Hilsen nr. 1/1995
  • Den Norske Sjømannsmisjon i New York 100 år, Festskrift utgitt av sjømannskirken i New York
  • Guri Hjeltnes: Krigsseiler: krig, hjemkomst, oppgjør. Oslo 1997
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Roger Kvarsvik: «Tante Klara». Dråpen nr. 2/2009
  • Heftet «Våre stasjoner 2». Den norske Sjømannsmisjon 1980
  • Film om Ørkenen Sur, thelmax.no,
  • http://thelmax.no/?p=268 [lesedato 26.11.2013]
  • Firda folkeblad om Ørkenen Sur 1. oktober 1930, «8 norske sjømenn i naud drakk seg ihel laurdag», www.nb.no [lesedato 26.11.2013]
Del
Del