1926

Til det fjerne Østen!


I mellomkrigstiden fikk Sjømannskirkens virksomhet for alvor en verdensomspennende dimensjon. Fram til da var sjømannskirkene plassert trygt innenfor det hjemlige Atlanterhavsområdet, og strakk seg på det lengste til østkysten av Amerika og til sydspissen av Afrika. Men med etableringen i Shanghai i 1933 – og det som organisasjonen selv refererte til som utvidelsen til «Det fjerne østen» – tok Sjømannskirken konsekvensen av at sjømannens arbeidsplass var blitt global. Virksomhetens ekspansjon til havnebyer i fjerne farvann og kultursfærer verden over, åpnet for eksotiske og fremmede kulturmøter.

Mellomkrigstiden ble på mange måter en urolig tid for Sjømannskirkens virksomhet ute i verden, tidligere tyngdepunkter i driften forsvant og mange nye kom til. De mange nødlidende sjøfolkene som følge av de økonomiske krisetidene, etablering i ukjente kulturer og samtidens sterke ideologiske og politiske strømninger, gjorde at organisasjonen måtte manøvrere i en mer kompleks verden enn tidligere.

Del

Brytningstid

Mellomkrigstiden var en brytningstid både økonomisk og politisk. Særlig var tiårene etter første verdenskrig preget av store endringer og kriser i verdensøkonomien. Verdenshandelen skrumpet inn og førte til perioder med lav etterspørsel etter skipstransport. Også den norske skipsfartsnæringen ble påvirket av nedgangstidene. Store deler av den norske handelsflåten lå i opplag, og – som blant mange andre yrkesgrupper – var det høy arbeidsledighet blant sjøfolkene.

Likevel kom den norske skipsfartsnæringen godt ut av perioden. Gjennom storsatsing på modernisering og spesialisering av den norske handelsflåten fikk rederne fotfeste i nye deler av fraktmarkedet. Markeder som trass i krisene var i vekst. Det gjaldt i hovedsak linjefart, og det var særlig tankskiptonnasjen som vokste med eventyrlig fart. Rederne satset på spesialskip, og Norge fikk i løpet av mellomkrigstiden verdens nest største motorflåte og verdens mest moderne tankflåte. Norske sjømenn var fortsatt verdens fraktemenn, men ikke lenger i de billigste og mest risikable tradene med de dårligste skipene.

Som et direkte resultat av markedsforskyvningene og endringene i den norske handelsflåtens struktur la også Sjømannskirken om virksomheten sin. Mest gikk det ut over de gamle seilskips- og kullhavnene. Nordsjøområdet gikk fra å være sentrale farvann for norsk skipsfart, til å bli et hjemlig hjørne i verden. Selv om organisasjonen også satset i nye havner i Europa og på østkysten av Amerika i perioden, var det etableringen i Stillehavet – i første omgang i Kina – som pekte seg ut som organisasjonens nye ekspansjonsområde.

Del

Mellomkrigstiden på Sjømannskirkene

Del

Det fjerne Østen

De store havnene i Asia hadde lenge vært på Sjømannskirkens radar, og organisasjonen gjorde for første gang et forsøk på å etablere seg i asiatiske farvann i 1905. Det var på den tiden et stort oppsving i norsk skipsfart i Øst-Asia. Allerede fra 1890-årene hadde norske redere vist stor interesse for de asiatiske skipsfartsmarkedene, og rundt 1900 hadde norske skip blant annet en dominerende posisjon innenfor rishandelen mellom Indokina og Hong Kong, og deler av den kinesiske kystfarten. Ved hjelp av ildsjelen G. B. Gregersen, som tidligere hadde vært styrmann, startet Sjømannskirken opp prøvevirksomhet i Shanghai og deretter i Hong Kong i 1905. Gregersen ble ansatt som assistent og leseværelsene han åpnet i de to byene ble godt mottatt av de skandinaviske sjøfolkene i havnene. Men høykonjunkturen varte ikke, og allerede i 1907 fikk Gregersen ordre fra Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen om å legge ned virksomheten. Det var rett og slett for få skandinaviske sjøfolk som kom i havn til å rettferdiggjøre den store investeringen det var å opprettholde arbeidet i et så fjernt himmelstrøk.

Selv om Sjømannskirken hadde gode grunner til å avvikle prøvevirksomheten langs Kinakysten i 1907, tok det ikke lang tid før hovedkontoret mottok henvendelser om å gjenoppta arbeidet i disse fjerne farvannene. Forespørsler om å gjøre noe for sjøfolkene i Østen kom både fra offentlige myndigheter og fra sjøfolk og deres pårørende. Selv om den norske skipsfarten i østasiatiske farvann fikk seg en knekk i 1907, tok den seg snart opp igjen. Både Shanghai og Hong Kong hørte til verdens største havnebyer, og de skandinaviske sjøfolkene som kom til disse havnene hadde få velferdstilbud. De var henvist til seg selv, eller til de engelske sjømannsmisjonene som knapt hadde kapasitet til å ta i mot de mange britiske sjømennene. Men før Sjømannskirken kunne satse på nytt i Asia så administrasjonen seg nødt til å sikre finansiell drahjelp utenfra. Ledelsen arbeidet i det stille med saken, og i det første nummeret av Bud & Hilsen i 1933 ble det annonsert at organisasjonen – takket være støtte fra Norges rederiforbund og en testamentarisk gave – denne gangen for alvor skulle utvide virksomheten til Det fjerne Østen.

Valget falt i først omgang på Shanghai der sjømannsprest Johan Nielsen i 1933 åpnet dørene for skandinaviske sjøfolk i Yantzepoo Road. Men arbeidet ble avbrutt av andre verdenskrig. Allerede etter fire år måtte sjømannspresten stenge ned lokalene og rømme byen – den japanske invasjonen i 1937 gjorde det umulig å fortsette virksomheten blant sjøfolkene i Shanghai. I påvente av å kunne returnere til byen opprettet Sjømannskirken en stasjon i Hong Kong, der nye lokaler ble innvidd 17. mai 1938.

Selv om krigshandlingene etter hvert også rammet Sjømannskirkens arbeid i Hong Kong, var satsingen i Øst-Asia i 1930-årene begynnelsen på det som kan kalles Sjømannskirkens globale ekspansjonsfase. Med tanke på fjerne farvann ble virksomheten i første omgang utvidet til vestkysten av USA, med etablering i San Pedro i 1941 og San Francisco i 1950. Som det siste kontinentet kom også Australia med i 1950-årene, da Sjømannskirken ansatte personale både i Melbourne og Sydney. Satsingen i Asia fortsatte også etter andre verdenskrig. Først og fremst etablerte sjømannskirken i Hong Kong seg som et fast innslag i organisasjonens virksomhet, men i løpet av 1950-årene kom også Kobe og Singapore til som viktige sjømannskirker.

Del

Kulturformidler

Del

Fra kulturell imperialisme til brobygger

Den globale dimensjonen Sjømannskirkens arbeid fikk i mellomkrigstiden kom blant annet til uttrykk gjennom stadig flere eksotiske innslag i organisasjonens blad, Bud & Hilsen. Rundt om i de tusen kvinneforeninger ble det lest høyt om hedninger i fjerne himmelstrøk og sjømennenes møte med dem – enten på utflukt til Zulukraaler med sjømannspresten i Durban eller til indianerreservat med kirkestaben i Montreal.

Selv om sjømannskirkene som regel lå i internasjonale miljø i havnebyer preget av europeiske impulser, hadde mange av sjømannsprestene et ønske om å formidle kunnskap om den lokale kulturen til de norske sjøfolkene. Dessuten var utfluktene der en fikk studere det primitive folkelivet i fremmede kulturer svært populære blant sjøfolkene, og ble brukt som trekkplaster for å få dem til kirken.

Mellomkrigstidens internasjonale og interkontinentale økonomiske og politiske relasjoner var fremdeles preget av vestlig hegemoni og vestlige stormakters politiske, økonomiske og kulturelle imperialisme. Selv om sjømannskirkenes arbeidere jobbet blant statsborgerne av og representerte en liten, ikke-imperialistisk stat, var organisasjonens virksomhet nært knyttet til vestens merkantilistiske, politiske og religiøse kampanje i resten av verden.

Rapportene fra sjømannskirkenes utflukter i mellomkrigstiden er, sett med ettertidens øyne, gjennomsyret av de vestliges verdenssyn der en satte et skarpt skille mellom siviliserte og usiviliserte folk og samfunn. Vestens rasetekning og hang til å gradere samfunn og kulturer som mer eller mindre verdt, preget kulturmøtene i mellomkrigstiden.

Møtet mellom de norske sjøfolkene og de lokale kulturene på sjømannskirkenes utflukter i mellomkrigstiden var dermed langt fra senere tiders idealer om kulturell utveksling som gjensidig interaksjon og påvirkning når ulike samfunn og folkeslag møtes. De innfødtes kultur ble ofte formidlet som kuriosa, og intensjonen var ofte å gi sjøfolkene bevis på kristendommens overlegenhet og siviliserende egenskaper. Men etter hvert som globaliseringen bidro til å bringe mennesker fra ulike kulturer tettere på hverandre, og nye holdninger og verdier ble gjeldende i den globale interaksjonen mellom ulike samfunn og religioner, endret også Sjømannskirken strategi overfor vertskapslandet og -folket.

Innbakt i mandatet som Norsk kirke i utlandet fra 1989 lå et økumenisk ansvar om å utvikle og ivareta samarbeid med lokale menigheter, kristne organisasjoner og kirkesamfunn på de stedene i verden der det var sjømannskirker. Men forholdet til selve lokalsamfunnene, uavhengig av religiøs tilknytning, fikk en ny dimensjon da Sjømannskirken vedtok et nytt verdidokument i 2007. Da fikk organisasjonen for første gang et uttalt mål om å være brobygger mellom nordmenn som oppholder seg i utlandet i kortere eller lengre perioder og omgivelsene rundt, uavhengig av religiøs tilknytning. Målet bunnet i et ønske om å legge til rette for kontakt mellom de norske miljøene og lokalsamfunnet, og hjelpe nordmenn i utlendighet til å bygge opp en ny identitet med elementer både fra sin opprinnelige kultur og den nye. Et alternativ mellom assimilasjon og isolasjon.

Del

Brobygger

Del

Lokal arbeidsgiver

Del

Ingen veldedighetsorganisasjon

Selv om det var de kristne norske sjøfolkene som var Sjømannskirkens primærmålgruppe i mellomkrigstiden, satte hjemmepublikummet i stor grad likhetstegn mellom Sjømannsmisjonen (som organisasjonen het da) og andre kristne organisasjoner som drev veldedighetsarbeid og hedningmisjon i det som ble sett på som primitive samfunn. Virksomhetens globale dimensjon bidro til at Sjømannskirken ofte ble satt i samme bås som de store misjonsselskapene som drev utstrakt virksomhet i Afrika og Øst-Asia på den tiden. Det var også en tendens i mellomkrigstiden at sensasjonelle skriverier om de sosiale problemene og kriminaliteten i de store europeiske havnebyene fikk mye spalteplass i den norske offentligheten. Teorier om sjømannen som en egen rase med en særegen psyke ble presentert, og overdrevne fremstillinger av sjømenn på rangel og en egen sjømannsmoral med en pike i hver havn fascinerte befolkningen. Det hele var ofte misforståtte forsøk på å appellere til hjemlandets samvittighet, og endte med å redusere sjømannsstanden til uforsvarlige barn som hadde krav på medlidenhet.

Oppfatningen av Sjømannskirken som en veldedighetsorganisasjon ble forsterket av de harde realitetene som rådde ute ved de forskjellige sjømannskirkene i mellomkrigstiden. Kirkestabene ble nødt til å forholde seg til store sosiale problemer og ekstrem fattigdom, og drev ren nødhjelp blant arbeidsledige sjøfolk som levde fra hånd til munn i verdens havnebyer. Sammenliknet med andre yrkesgrupper var sjøfolkene seint ute med å organisere seg og sjøfolk i nød hadde ingen rettigheter. Fram til andre verdenskrig var det frivillige organisasjoner som ivaretok sjømennenes velferd, og størst blant dem som arbeidet blant norske sjøfolk var Sjømannskirken.

Sjømannskirkens tiltak blant nødlidende sjøfolk fikk særlig stor betydning i New York der mange skandinaviske sjøfolk gikk arbeidsløse på gaten i 1920-årene. Antall besøkende til sjømannskirkens gudstjenester nådde nye rekorder, og ukefestene måtte holdes i det store kirkerommet i stedet for leseværelset for å få plass til alle deltakerne. Leseværelset ble også brukt som sovesal til tider for å gi flest mulig tak over hodet. I samarbeid med de nordiske regjeringene og de fastboende skandinaver satte sjømannskirken i gang målrettede tiltak etter at det hele forverret seg med den store finanskrisen i 1929. Kirkestaben fikk blant annet støtte til å opprette skomakerverksted i kirkekjelleren, vedhuggeri i bakgården, de satte i gang engelskundervisning og dannet et sangkor av arbeidsledige sjøfolk – alt for å gi dem noe å gjøre.

Under hyperinflasjonen i Hamburg var tonen mer amper overfor de arbeidsløse sjøfolkene. I samarbeid med generalkonsulatet,  Sjømannshjemmet og Sjømannsforbundet var sjømannskirken med på «en grundig opprenskning blant de arbeidssky elementer» som gikk i havnen. «Bomseplagen» ble sett som et stort problem for kirkens arbeid:

Løsgjengere og tvilsomme elementer hadde en før hatt å kjempe med i Hamburg. Men så ille som i inflasjonsårene hadde det aldri vært. Det gikk så vidt at på de ukekveldene der ble stelt til fest, besatte bomsen hele leseværelset og spiste det som var å spise. Det var ikke plass til skikkelige folk. Og ikke søkte de dertil heller.

VILHELM VILHELMSEN, JUBILEUMSBERETNING 1939

Samtidig som sjømannskirkenes tilbud var mer populære enn noen gang tidligere og Sjømannskirken opplevde et stort engasjement for sjøfolkene i befolkningen hjemme i Norge, var det en økende oppfatningen i sjømannsstanden om at medlidenhet og veldedighet ville en ha seg frabedt. Det vokste fram en bitterhet blant de arbeidsløse sjøfolkene, mange hadde risikert liv og helse under første verdenskrig og gjort en viktig innsats for landet og næringen. Men de fine ordene fra festtalene om sjøfolkenes innsats under krigen hadde liten verdi i mellomkrigstidens harde virkelighet. Også minebøssene, som ble satt opp rundt om i de norske byene for å samle inn penger til de etterlatte etter sjøfolk som hadde mistet livet under første verdenskrig, ble sett på med skepsis fra en del sjøfolk. Sjøfolkene organiserte seg, de ville ha rettigheter, ikke gaver. Det kommer tydelig fram i følgende sitat:

Vi fagorganiserte, klassebevisste sjøfolk fraber oss nogen som helst omsorg eller nådegaver fra sjømannsmisjonen og andre livsfjerne og livssure individer. Vi hater deres velferdsarbeide, det setter en klamp om våre føtter og hindrer vår organisasjons kamp for økonomisk og åndelig frigjørelse. [...] Det vi vil ha, akter vi å kjempe for i en forbitret og uforsonlig klassekamp…

FAGBLAD FOR NORSK MATROS- OG FYRBØTERUNION, 1928

Basert på erfaringene fra mellomkrigstiden og som en reaksjon på slike holdninger i sjøfolkenes egne organisasjoner, fikk Sjømannskirken et økende behov for å distansere seg fra veldedighetsstempelet virksomheten hadde fått. Dette kom konkret til uttrykk i informasjonsbrosjyren Hva skylder vi våre sjømenn? fra 1947 der organisasjonen presiserte at Sjømannskirken «er hverken en barmhjertighetsanstalt, veldedighet, redningsarbeid eller barnepike».

Mellomkrigstiden stod i ekspansjonens tegn for Sjømannskirken – med de kulturelle og ideologiske impulser og utfordringer dette medførte, men den store styrkeprøven lå fremdeles forut.

Del

Kilder

Skrevet av Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Kilder

  • Beretning og Regnskap for Aaret 1906–07 vedkommende Foreningen til Evangeligets Forkyndelse for Skandinaviske Sjømænd i fremmede Havne. Utgitt av foreningens hovedstyre. Bergen, J. D. Beyers Bogtrykkeri 1907
  • Bud & Hilsen nr. 1 & 2/1933; nr. 8/1947; nr. 13–14/1948; nr. 13/1972
  • Peder Figenbaum, Elisabeth S. Koren, Tore Nilsen og Per G. Norseng: Fortellinger om kyst-Norge. Verdens fraktemenn. Norsk internasjonal skipsfart gjennom tusen år. 2009
  • Elisabeth S. Koren, Tore L. Nilsen: Fortellinger om kyst-Norge. Med saltvann i årene. Oslo 2013
  • Finn Olstad: Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie. Bind I. Pax forlag,Oslo 2006
  • Jürgen Osterhammel og Niels P. Petersson: Globalization. A short history. Princeton 2005
  • Kjell Bertel Nyland: Tolk og tjener. Et bidrag til Sjømannskirkens selvforståelse og brukerforståelse. Sjømannskirken, Bergen 2007
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner» i 50 aar 1864–1914. Festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1914
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
Del
Del