17. feb 2020 kl 11.06 Del
Arne Bakkedal og Astrid Øksnes Stenholt kjører fra havn til havn i Belgia og Nederland for å møte norske sjøfolk.
Tekst: Erlend Bjerke Otterå/Foto: Morten Opedal. Reportasjen er hentet fra HJEM nr. 1 2020
– I går var det 659 båter her, forteller Astrid Øksnes Stenholt mens hun blar gjennom oversikten over båtene i den gigantiske havnen i Rotterdam.
55-åringen fra Råde jobber i Sjømannskirkens reisetjeneste i Europa – en jobb som går ut på å besøke båter med nordmenn om bord. Fra sitt hjemmekontor i Rotterdam navigerer hun gjennom oversikten over båtene. Med hjelp av en egen liste med et par hundre skip hun vet det er nordmenn om bord på, kan hun kryssjekke for å finne ut om noen av dem ligger til kai i området.
Hun besøker båter nesten hver dag.
– Jeg er kanskje den eneste norske som den ene nordmannen om bord møter i løpet av sitt fire til seks ukers skift. Det gjør tjenesten vår spesiell og verdifull.
IKKE TID TIL ALLE. Men av alle båter med norsk mannskap som ankommer Nederland, får hun ikke tid til å besøke alle. Noen ganger må hun virkelig prioritere.
– Da prioriterer jeg gjerne etter når de fikk besøk sist, og der det bare er én nordmann om bord, i stedet for seks–syv.
Hun mener det er spesielt viktig for den ene personen at det kommer noen om bord som snakker norsk.
– Det å sette seg ned å prate og dele humor etter seks uker på sjøen uten å snakke norsk – det er viktig det, forklarer hun.
Øksnes Stenholt drikker opp kaffen sin. Hun er klar for dagens båtbesøk. I dag er det supplyskipet Olympic Intervention IV som skal få besøk.
TODELT REISETJENESTE. Om lag ti mil lenger sør, ved kysten i Belgia, er Arne Bakkedal på vei til havnen i Zeebrugge. Han er den andre halvdelen av reisetjenesten i Europa. Øksnes Stenholt har base i Rotterdam, mens Bakkedal har base i Antwerpen. Fra sine baser besøker de en rekke havner i hvert sitt område.
I Zeebrugges havn står tusenvis av splitter nye biler langs veien. Havnen er blant annet en viktig importhavn for biler, og et enormt japansk skip kommer med nye forsyninger idet vi kjører inn. Bakkedal passerer lastebil etter lastebil mens han forsøker å finne veien til kaien som båten Olympic Taurus ligger ved.
Men det er ikke lett å finne frem i det enorme havneanlegget. Når 71-åringen fra Vindafjord kjører ned en sidevei som han tror går til den riktige kaien kommer han bare til en stengt port.
– Det er en del av hverdagen dette, sier Bakkedal.
Han skuer utover mot båtene.
– Den er ikke her. Vi må kjøre helt opp igjen, sier han mens han rygger og snur bilen.
For Bakkedal er det helt vesentlig å besøke båter som kommer langveisfra, og som kanskje har vært 30 dager på sjøen.
– Sjøfolk kan ha en ensom tilværelse, derfor er det veldig viktig å besøke dem.
Vi kjører videre. Vi har kjørt rundt og lett i 10–15 minutter nå. Bakkedal innser at det kan være kai 104, ikke 404, vi skal til.
– Der ligger båten, roper han plutselig og peker utover mot supplyskipet.
Sjøfolk kan ha en ensom tilværelse, derfor er det veldig viktig å besøke dem.Arne Bakkedal
MED I TJENESTEN FOR ANDRE GANG. Reisetjenesten i Europa er ikke en ny tjeneste. Allerede i 1978 ble den etablert som en prøveordning for å nå ut til båter som sjeldent ankom havner hvor det var sjømannskirke.
I 1980 ble tjenesten etablert som fast virksomhet, og utvidet til å være to personer med ansvar for hvert sitt område. En av dem ble Arne Bakkedal.
Tjenesten ble lagt ned i 1999, men i 2018 ble den startet opp igjen. Gjenopprettelsen var et strategisk grep for å nå ut til flere sjøfolk. Siden mange båter la til i havner uten en sjømannskirke, ble to stillinger frigjort fra sjømannskirkene i Rotterdam og Antwerpen. På den måten kan de vie all tid til båtbesøk.
GLAD FOR BESØK. I Rotterdam står Øksnes Stenholt på kaien, iført refleksvest og hjelm. Foran henne ligger enorme Olympic Intervention IV, nesten hundre meter lang. Et helikopterdekk ruver over baugen. I den andre enden dominerer en kran over det tomme lastedekket. Øksnes Stenholt går om bord, og spaserer de bratte trappene opp til broen.
– Hei! Deg har jeg jo sett før, sier kaptein Jarle Aarvik idet Øksnes Stenholt kommer inn døren.
Hun hilser tilbake og forklarer at hun jobbet seks år ved Sjømannskirken i Aberdeen før hun begynte i reisetjenesten. Det er fra båtbesøk i den skotske havnebyen de to kjenner hverandre igjen fra.
Kapteinen, som er en av tre nordmenn blant mannskapet på tolv, forteller at de har ligget til kai i tre uker.
– Vi venter på oppdrag, og kan kjøre når som helst.
Aarvik er glad for at det kommer folk fra Sjømannskirken på besøk.
– Det er viktig med besøk fra Sjømannskirken fordi de har tid til å sette seg ned og prate og spørre hvordan vi har det. Det er som å få et familiemedlem på besøk, sier han.
GOD Å HA I ALVORLIGE STUNDER. Den 59 år gamle kapteinen forteller at de alltid har hatt et godt forhold til Sjømannskirken, et forhold som har vært viktig også i mer alvorlige stunder.
– En gang opplevde vi dødsfall om bord. Da var det veldig fint at Sjømannskirken kom og hjalp til, og vi fikk pratet og samlet oss.
Førstestyrmann Ansgar Kjørslevik fra Averøy er også glad for besøk. Han forteller at siden mannskapet lever sammen om bord i fire uker på både godt og vondt, er det alltid kjekt å treffe på andre.
– Båten blir som et hjem. Da er det alltid hyggelig med andre impulser, sier 34-åringen.
FLERE NORDMENN FØR. Da tjenesten ble gjenopprettet fikk nok en gang Bakkedal jobben som én av to. 71-åringen har dermed opplevd to vidt forskjellige perioder av norsk skipsfartshistorie på nært hold. Men til tross for at tidene har forandret seg, mener han ikke at reisetjenesten var veldig ulik på 1980-tallet.
– Det var ikke en annerledes jobb, bare flere norske om bord i båtene, forklarer Bakkedal.
Sånn sett syns han det var lettere før, nettopp fordi det var flere nordmenn å treffe, og at det dermed alltid var noen som hadde tid til å prate.
– Men viktigheten av besøk nå, gjerne med bare én nordmann som kan sitte en måned uten å snakke norsk, er kanskje enda større, legger han til.
SOM ET KOMPISBESØK. Bakkedal sitter i messen i Olympic Taurus og prater med stuert Tommy Drønnesund. 42-åringen fra Misund forteller at det betyr mye for det sosiale å få besøk av andre nordmenn. Han understreker også betydningen av å vite at Bakkedal aldri er langt unna hvis det skulle være noe mer alvorlig.
– Det blir som å få en kompis på besøk, og vi snakker om hva som har skjedd siden sist. Vi løser ikke akkurat verdensproblemer. Eller, kanskje det er det vi gjør, sier Drønnesund.
Kaptein Morten Stakvik er enig i at det betyr mye for det sosiale.
– Besøk fra Sjømannskirken er noe som alltid blir satt pris på. Mange har et spesielt forhold til Sjømannskirken, sier 41-åringen fra Kristiansund.
SNAKKER OM ALT MULIG. På vei ut fra båten møter Astrid Øksnes Stenholt kranfører Erik Axelsen. Hun stopper og tar seg tid til en prat med ham også. I bilen, etter nok et havnebesøk, reflekterer hun over hvordan det er å besøke båter som representant for Sjømannskirken. For selv om hun aldri starter en samtale om tro, hender det at temaet blir en del av møtene.
– Jeg liker spennet med alt fra løsprat, hverdagsutfordringer og religiøse temaer.
Jeg opplever at det er mange som setter pris på det Sjømannskirken gjør.Astrid Øksnes Stenholt
Besøkene kan vare alt fra 15 minutter til et par timer. Hun er takknemlig for muligheten til å komme så tett innpå en skipshverdag som få nordmenn har innblikk i.
– Jobben kan ikke måles i kroner og øre, men jeg opplever at det er mange som setter pris på det Sjømannskirken gjør. Derfor tenker jeg at vi leverer noe verdifullt.
TIL SJØS I UKESVIS. I Antwerpen er Arne Bakkedal på vei om bord kjemikalietankeren Bow Hercules. Båten er endelig i havn etter 23 døgn til sjøs, helt fra Sør-Afrika. Bakkedal møter kaptein Jan-Ove Fredheim og overstyrmann Lise Henriksen. Fredheim, som kommer fra Strandebarm i Vestland, er glad for besøk. 59-åringen var til sjøs for første gang i 1973, og forteller at han alltid har satt pris på Sjømannskirken. Den erfarne kapteinen merker spesielt én forskjell i livet som sjømann før og nå.
– Vi var jo bare nordmenn før, og det var som en stor familie hvor det alltid var noen som tok vare på en. Nå er det litt annerledes. Med tilgang på internett og filmer sitter man mer alene på lugaren.
Der det tidligere var vanlig med båter med fullt norsk mannskap, er det i dag ofte bare noen få nordmenn om bord sammen med et internasjonalt mannskap. På Bow Hercules pleier det å være et mannskap på 26, de fleste av dem filippinere.
– Filippinerne er greie å jobbe med. De fleste snakker litt engelsk, men det er artig å få besøk av Arne, sier Lise Henriksen, som opprinnelig kommer fra Nuvsvåg i Troms og Finnmark.
– Vi setter virkelig pris på å få Sjømannskirken om bord, legger kaptein Jan-Ove Fredheim til.