Helt siden starten har Sjømannskirken hatt sitt hovedkontor i Bergen. Her er administrasjonen og en del av de frivillige i Bergen samlet, trolig i 1929, utenfor Sjømannskirkens hus som den gang lå i Herman Foss gate.

1869Organisasjonen tar form

Den nystiftede Sjømannskirken stablet seg raskt på beina som en ideell, medlemsbasert organisasjon, og ble i løpet av kort tid et landsomfattende fenomen. Engasjement innenfor skipsfartsnæringen og de teologiske kretsene i kystbyene sikret organisasjonen bred støtte, men det var en organisasjonsteknisk kompetent og forutseende ledelse som tidlig klarte å finne fram til arbeidsmetoder som sikret Sjømannskirkens framtid.

Allerede under stiftelsesmøtet i Bergen 31. august 1864 ble det lagt en strategi for hvordan en skulle få organisasjonen opp å gå. Første nødvendighet var å sikre relativt stabile inntektskilder, og det nye styret satte umiddelbart i gang arbeidet med å skaffe til veie finansiell støtte gjennom å vekke «Sands og Interesse for Gjerningen». Det ble sendt ut en skriftlig innbydelse til alle landets menigheter om å bidra, og organisasjonens initiativtaker og nyvalgte sekretær, Johan Storjohann, la ut på en reise langs kysten for å vinne tilhengere for saken. Tilbake i Bergen rapporterte han til styret om et gryende engasjement for Sjømannskirkens gjerning, både blant prester og lekfolk. På sin vei hadde han lykkes å stifte over tjue lokale komiteer som jobbet til inntekt for saken, komiteer som kom til å legge grunnlaget for Sjømannskirkens organisasjon de neste 150 årene.

Hovedkontoret

Et navn til besvær

Innen ett år var gått etter stiftelsesmøtet i Bergen, var Sjømannskirkens arbeid godt i gang både ute og hjemme, den første sjømannspresten var sendt ut til Leith og pengene var begynt å strømme inn fra lokalkomiteene Storjohann hadde stiftet rundt om i Norge.

Styret mente tiden var inne for den første generalforsamling, det som var tenkt som organisasjonens øverste organ, og kalte inn representanter fra komiteene. Generalforsamlingen trådte sammen i Bergen den 11. september 1865, med tilreisende delegater fra Kristiania, Mandal, Stavanger, Skudeneshavn, Ålesund og Trondheim.

Den viktigste posten på dagsorden var utkast til organisasjonens grunnregler. En av hoveddiskusjonene som kom opp under forhandlingene gjaldt organisasjonens navn. Flere forslag var oppe til diskusjon, og både «Evangelisk Sjømandsforening», «Bethelsselskapet» og «Sjømandsmissionsselskapet» ble nedstemt. En ønsket et navn som så bestemt og klart som mulig uttalte foreningens formål, og generalforsamlingen valgte til slutt det lange, men beskrivende navnet «Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne».

På folkemunne derimot gikk organisasjonen allerede under «Sjømannsmisjonen». Generalforsamlingen ønsket likevel å unngå ordet misjon i det offisielle navnet. Virksomheten skulle verken betraktes som en ytre- eller en indremisjon, da organisasjonens formål hørte inn under kirkens alminnelige selvoppbyggende gjerning. Generalforsamlingen så det som viktig at dette ble uttalt i navnet, slik at en unngikk å fremstille sjømennene som noen som burde være gjenstand for misjonsvirksomhet. De var tross alt landsmenn som var døpt og vokst opp i kristen tro. Om foreningens lange navn både ble «ubekvemt» og «umueligt», fikk det heller være.

En annen spesifisering som lå i det lange navnet, var at organisasjonen rettet seg mot skandinaviske sjømenn. Dette bygget på beslutningen om at Sjømannskirkens virksomhet ikke bare skulle omfatte nordmenn, men også svensker og dansker. Bakgrunnen lå i de skandinaviske landenes felles språk og felles bekjennelse. Så lenge det ikke fantes lignende foreninger i broderlandene, var det ikke behov for å spesifisere at Sjømannskirken var en norsk organisasjon, konkluderte den første generalforsamlingen.

Men, selv om det i løpet av få år ble stiftet tilsvarende foreninger både i Sverige og i Danmark, beholdt Sjømannskirken det lange navnet uendret fram til 1931 da det ble offisielt endret til «Den norske Sjømannsmisjon». Da var misjonsbegrepet så innarbeidet i virksomheten og organisasjonens identitet at en ikke lenger hadde motforestillinger mot det. Siden den gang har organisasjonen skiftet navn to ganger. I 1989 til «Den norske sjømannsmisjon / Norsk kirke i utlandet», som et resultat av at organisasjonen fikk det offisielle mandatet som norsk kirke i utlandet. Og i 2003 til «Sjømannskirken – Norsk kirke i utlandet», for igjen å betone den kirkelige gjerning som en del av en omfattende intern demokratisk reform.

Generalforsamlingen

Frivillig organisasjon under biskopen i Bjørgvin

En annen diskusjon som kom opp under den første generalforsamlingen gikk på om utsendingene måtte være, eller bare fortrinnsvis skulle være teologisk dannede og presteviede. Saken ble avgjort året etter under den andre generalforsamlingen, der delegatene konkluderte med at utsendingene bare fortrinnsvis trengte å være prester. Dette vedtaket åpnet for den senere utbredte praksisen i Sjømannskirken med ansettelsen av lekfolk i assistent-, bestyrer-, husmor- og vaktmesterstillinger ute på sjømannskirkene.

Allerede i Sjømannskirkens først år ble det inngått et lojalt samarbeid med de norske kirkelige myndighetene. Sjømannsprestene ble stilt under tilsyn av biskopen i Bjørgvin, en ordning som tydelig markerte at deres gjerning foregikk innenfor Den norske kirke.

Ordningen ble vedtatt ved kongelig resolusjon bare dager før den første generalforsamlingen. Sjømannsprestene forpliktet seg til å rapportere til biskopen om virksomheten sin og var bundet til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, alterbok og ritual. Sjømannskirken var likevel en selvstendig organisasjon, og selv om det skulle ta godt over et århundre før den fikk det offisielle mandatet som Norsk kirke i utlandet beskrev foreningen seg som en slags annekskirke til Den norske kirke allerede i et jubileumsskrift fra 1914:

Sjømandsmissionen er med rette blidt kaldt: «Den norske kirkes forlængede arm». Den er jo en forening som i tjenende kjærlighet har tatt op et arbeide for at hjælpe vor kirke i at utføre sin moderlige pligt overfor de mange tusen sønner som i medfør av sin kaldsgjerning ofte i lange tider er nødt til at være borte fra hjemlandets kirke, og derfor ikke kan bli betjent av dens prester med naadens midler. Vore sjømandskirker kan derfor nærmest betragtes som et slags annekskirker for hjemlandets kirke. Og Sjømandsmissionen ønsker da ogsaa kun at være moderkirkens virksomme datter blant brødrene derute «i det fjerne og paa havet». Skjønt vor forening har sin egen organisasjon og sin selvstændige administrasjon, har den dog ved sine grundregler nøie knyttet sig til den norske statskirke.

Da sjømannsprestene lå under tilsyn av biskopen i Bjørgvin, og slikt sett var godkjente utsendinger fra statskirken, så Sjømannskirkens generalforsamling det som naturlig at norske myndigheter burde bidra økonomisk til virksomheten. I to omganger søkte Sjømannskirken om bevilgninger over statsbudsjettet, i 1865 og i 1869. Argumentet fra Sjømannskirkens side var at da virksomheten hørte inn under Den norske kirkes gjerning, burde staten på samme måte som den ytte små, avsidesliggende menigheter innenfor landets grenser hjelp, bistå den flytende og spredte del av menighetene som sjømannsstanden utgjorde. Sjømannsstanden bidro jo tross alt til Den norske kirke mer enn andre yrkesgrupper, gjennom de store inntektene de brakte landet.

Dette var en tid med minimale statsinngrep, og begge søknadene om bevilgninger over statsbudsjettet ble avslått. I begrunnelsen argumenterte stortingskomiteen for at offentlig støtte ville ødelegge for det private initiativet som allerede var vakt. Slik ble Sjømannskirkens virksomhet fra første stund helt og holdent avhengig av frivillige bidrag. Det var først i etterkrigstiden at staten gikk inn for å støtte organisasjonen.

Bud & Hilsen


Kort tid etter etableringen av Sjømannskirken i 1864så den unge organisasjonen nødvendigheten av å ha et blad som både kunne være et kontaktorgan og spre opplysning og kunnskap om arbeidet. Allerede i november 1865 kom det første nummeret av Bud & Hilsen, Tidende udgiven af Foreningen. Den første artikkelen redegjør for de mål man hadde satt seg med bladet. Mesteparten av innholdet skulle være «Meddelelser om, hvad der herhjemme og i Udlandet gjøres til Formaalets Opnaaelse, samt Indberetninger fra Foreningens Udsendige» i tillegg til «Psalmer og christelige betraktninger, særligt affattende for Sømandsstanden».

I begynnelsen hadde bladet dueflagget som vignett, det internasjonale symbolet på sjømannsmisjon. Abonnementstallene vokste kraftig de første årene, og artiklene vokste i lengde og antall. Allerede i 1869 ble bladet utvidet til et månedsblad. På det meste kom Bud & Hilsen ut med 24 nummer i året. I begynnelsen besto bladet bare av tekst, men fra 1901 begynte det så smått å dukke opp noen bilder også. I 1940-årene introduseres forsidebildene, og gjennom dem kan en følge organisasjonens utvikling. Fra fokus på sjømannen, til nordsjøarbeiderne, hjemmearbeidet, leseværelset, Norsk kirke i utlandet, Nettkirken, turistene, og beredskap og samarbeid.

En medlemsbasert organisasjon

Komiteene Storjohann grunnla på sin reise rundt i Norge vinteren 1864–1865 la grunnlaget for Sjømannskirkens organisasjon. Den første paragrafen i de nye grunnreglene slo nemlig fast at Sjømannskirken var en forening som bestod av norske avdelinger, som igjen bestod av medlemmer som bidro med et minimumsbeløp i året.

Generalforsamlingen var satt sammen av medlemmer fra avdelingene, skulle vanligvis holdes hvert tredje år og hadde ansvaret for å velge styret som satt i Bergen. Medlemsavgiften ble satt til en ort, eller 24 skilling, en ikke ubetydelig sum.

Det var stort sett velstående samfunnsmedlemmer som hadde råd til medlemskap, og de første årene bestod medlemsmassen i hovedsak av kapteiner, kjøpmenn, redere, prester og lærere. Engasjementet fra sjømennene selv varierte. Blant annet meldte avdelingen i Kristiansand i 1866 at sjømennene der stilte seg nokså likegyldig, mens avdelingen i Skudeneshavn meldte at det der var det nettopp sjømennene selv som vekket engasjement for Sjømannskirken:

Interessen for Gjerningen tiltager med rolige, faste Skridt, thi vi have her paa Stedet iaar havt glædelig Erfaringer om, hvor viktig disse Udsendinges Gjerning er, saavel i Sundhedens som i Sygdoms Dage, idet flere herfra Stedet have havt Anledning til at høre Pastor Skavlan og en haabefuld ung Mand har modtaget af ham Trøst og Vejledning paa sit Dødsleje i Antwerpens hospital, hvor han afgik ved Døden af Cholera.

 

Folk som ikke hadde råd til medlemskap fant likevel måter å støtte Sjømannskirkens på. Det ble samlet inn penger i forbindelse med møter og gudstjenester, på hyrekontorene og ute på sjømannskirkene, og kvinnene bidro særlig gjennom kvinneforeningene som etter hvert ble helt avgjørende for Sjømannskirkens økonomi. Testamentariske gaver spilte også en stadig viktigere rolle.

I organisasjonens første tid var i tillegg tonnasjebidragene en viktig inntekt, der mange av de store rederiene ytte et bestemt årlig bidrag i forhold til skipenes antall og størrelse. Også skipsforsikringsselskapene ytte i startårene store beløp både til selve driften av sjømannskirkene og til bygging av nye kirker. Men inntektspostene fra skipsfartsnæringen var imidlertid avhengig av de økonomiske svingningene, noe som gjorde at bidragene kunne bli forsvinnende små under nedadgående konjunkturer. Årsaken til at Sjømannskirken hadde en ubrutt vekst i over hundre år lå i de temmelig sikre, årvisse inntektskildene – det var de faste bidragene fra medlemmene og kvinneforeningene som sikret stabil drift.

Kretsinndeling

Sjømannskirkens oppslutning økte sakte, men sikkert. Allerede i 1869 bestod organisasjonsapparatet av førti avdelinger landet rundt. Fram til da hadde organisasjonen bestått av styret som satt i Bergen og medlemmer organisert i de lokale avdelingene rundt om i Norge. Men den stadige tilveksten av avdelinger førte til en forandring i Sjømannskirkens opprinnelige organisasjon. Det lå som et premiss i grunnreglene at styret i Bergen skulle ha mulighet til å hente inn avdelingenes synspunkt i viktige saker også mellom generalforsamlingene.

På grunn av det stadig økende antallet avdelinger ble det så å si umulig å gjennomføre i praksis. For å sikre medlemmenes deltakelse i viktige avgjørelser ble derfor avdelingene inndelt i ti kretser med sete i de største sjøfartsbyene: Oslo, Drammen, Tønsberg, Kragerø, Arendal, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Det ekstra styringsleddet gjorde det lettere for styret og hovedkontoret å holde kontakten med og oversikten over medlemmene, og den nye enheten – kretsen – ble fundamentet for hele organisasjonsdemokratiet. Hver krets valgte et kretsstyre som skulle jobbe for å øke oppslutningen og dannelsen av nye avdelinger innenfor sitt område, lede arbeidet innenfor kretsen, rapportere til hovedkontoret og styret i Bergen og sende en representant til generalforsamlingen.

Arbeidet i kretsene var utelukkende basert på frivillig innsats, men fra 1879 ble det opprettet faste emissærstillinger. Emissærene var tidligere assistenter ved sjømannskirkene eller sjømannsprester. De reiste rundt i kretsene og talte for Sjømannskirken med selvopplevelsens kraft og inderlighet. Dette var et populært tiltak, og fra alle kanter ble det bemerket at det ikke måtte gå lang tid mellom emissærbesøkene om arbeidet skulle befestes og fremmes.

Etter århundreskiftet ble det utvidet til fire faste stillinger, men selv da klarte de ikke å imøtekomme forespørselen fra kretsene. Emissærene var på mange måter forløperne til de senere kretssekretærene som ble nøkkelpersoner i hjemmearbeidet. Takket være iherdig innsats både fra frivillige og emissærene økte antallet avdelinger betydelig, bare fra 1870 til 1888 gikk det fra 53 til 123 avdelinger, og medlemstallet i hver av dem viste en liknende vekst.

Den nye ordningen viste seg raskt å være en hensiktsmessig organisasjonsform. Inndeling i hovedstyre, kretser og avdelinger fungerte godt, og det tok nesten 150 år før det skjedde noen gjennomgripende administrative forandringer. Selv om den ekspansive utviklingen som fulgte, tvang gjennom mange nye og mer detaljerte arbeidsformer, som for eksempel innførelsen av et representantskap fra 1951.

Les mer om hvordan Sjømannskirkens kvinneforeninger etter hvert satte et betydelig preg på kretsarbeidet, og hvordan disse foreningene dominerte organisasjonen helt fram til 2014.

Kretsarbeid


Kilder

  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sømænd i fremmed havne» i dens første 25 aar 1864–1889. Et festskrift udgivet af foreningens hovedbestyrelse. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1889
  • «Foreningen til evangeliets forkyndelse for skandinaviske sjømænd i fremmede havner» i 50 aar 1864–1914. Festskrift utgit av foreningens hovedstyre. John Griegs boktrykkeri, Bergen 1914
  • Svend Schartum: Døde som lever. Minnekranser i anledning av pastor Storjohanns hundreårsdag. 1832 – 15. august – 1932. Lunde, Bergen 1932
  • Vilhelm Vilhelmsen (red.): Den norske sjømannsmisjon i 75 år 1864–1939. Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre ved generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen. J. D. Beyer boktrykker, Bergen 1939
  • Gunnar Christie Wasberg: Med norsk Sjømannsmisjon i hundre år 1864–1964. Sjøfartskultur og misjonstanke. Den norske sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964
  • Sjømannskirkens årsberetninger 1865–1869.

20. aug 2020 kl 13.28 Ingrid Myrstad, Historikarverksemda

Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info